994

Harald Grenske, sønn til Gudrød Bjørnson, var konge i Vestfold. Han var gift med Åsta, datter til Opplandhøvdingen Gudbrand Kula. Mange i landet ønsket at Harald skulle ta opp arven etter oldefaren, Harald Hårfagre, og samle Norge under en konge. Harald delte denne drømmen, men ble også styrt av stor eventyrlyst. Denne sommeren dro Harald på hærferd i Russland og fikk seg store rikdommer. På hjemveien kom han til Sverige. Der var Oluf Skøtkonung konge. Moren hans, Sigrid Storråde var datter av, Skoglar-Toste, en svensk storbonde, og hadde vært dronningen (eller frillen?) til Erik Seiersæl som nylig var død. Oluf hadde tatt henne med seg til Sverige og lot henne stå for styret. Sigrid hadde mange store gårder i Sverige. Hun hadde vært fostersøsteren til kong Harald. Da hun hørte at han var kommet i land like ved sendte hun bud til ham og bad gjestebud. Han lot seg ikke be to ganger, men dro av sted med stort følge. Der var alt stelt i stand for å ta vel i mot dem. Kong Harald og dronning Sigrid satt i høgsetet, og de drakk sammen om kvelden, og det ble skjenket flittig i for alle mennene hans. Da kongen skulle gå å legge seg om kvelden , var hans seng dekket med de mest kostbare tepper og redd opp med dyrt klede. Da kongen hadde kledd av seg og gått til sengs kom dronningen til ham; hun skjenket selv for ham og fikk ham til å drikke mye og var svært blid og god.

Morgenen etter var gjestebudet like storslått igjen. Denne dagen var mennene mer varsomme med drikken, men dronningen var like lystig. Hun sa da til kongen at hun satte like stor pris på de eiendommene hun hadde i Sverige som på det vesle kongedømmet hans i Norge. Kongen ble sturen og ute av seg og ville reise. Med dronningen var like lystig og glad, hun fulgte ham ut og ga ham store gaver.

995 Harald var hjemme hos Åsta om vinteren og var ganske sur og tverr. Om sommeren var han igjen i Russland. Da seilte han igjen til Sverige og sendte bud til dronning Sigrid at han gjerne ville møte henne. Hun red ned til ham og de talte sammen. Han kom snart til saken at han ville gifte seg med henne. Hun sa det bare var et påfunn av ham, og at han var vel gift Harald sa at Åsta nok var en gild og god kone, "men hun er ikke av så stor ætt som jeg er". Sigrid sa: " Det kan vel være at du er av større ætt enn henne. Men jeg skulle likevel tro at den lykke dere begge to eier, er hos henne nå." De sa ikke mer til hverandre og hun red bort.

Nå var kongen svært tung til sinns; han ville ri opp i landet og tale med dronningen enda en gang. Selv om de fleste rådde ham fra det tok han likevel av sted med et stort følge. Samme kveld kom det en annen konge dit; han het Wsevolod og var østfra Russland; han kom også for å fri til henne. Kongene og hele følget deres fikk plass i en stor og gammel stue, all bunaden i rommet var også deretter. Alle ble fulle og både hovedvaktene og vaktene utenfor sovnet. Da lot Sigrid sine menn gå på dem med ild og våpen. Huset brant og alle menn som var inne i det, og de som kom ut ble drept. Sigrid sa at slik skulle hun venne småkonger av med å komme å fri til henne.

Rane, fosterbroren til Harald, hadde blitt igjen ved skipene og hadde styringen med den del av hæren som var igjen der. Da de hørte at Harald var tatt av dage dro de tilbake til Norge. Rane dro til Åsta og fortalte alt som hadde gått for seg på ferden, og hva ærend Harald hadde hatt hos dronning Sigrid.

Åsta reiste til faren sin på Opplandene med en gang hun hadde fått høre hva Rane hadde å fortelle. Faren tok vel i mot henne; men begge var svært harme over Haralds utroskap. Åsta var høygravid og fødte straks etter en gutt. Det var Rane som øste vann over ham og de gav ham navnet Olav.

Det var stor misnøye med jarleveldet i landet og da Harald ble drept fikk flere høvdinger ordnet det slik at Olav Trygvasson ble hentet i England.

På vei fra England dro Olav innom Orknøyene. Der var Sigurd Digre jarl. Sigurd var sønn av Lodve som igjen var sønn av Torfinn Hausakljuv jarl. Torfinns mor var Grelod datter av Dungad jarl på Katanes og Groa, datter av Torstein Raud. Torfinns far var Torv-Einar som var Harald Hårfagres jarl på Orknøyene. Han var igjen sønn av kong Haralds håndgangne mann Ragnvald Mørejarl. Olav Trygvasson tok Sigurd jarl til fange på Ragnvaldsey da han lå der med bare et skip. Kong Olav tilbød jarlen å få løse livet om han tok i mot dåpen og den rette tro og ble hans mann og bød kristendom på alle Orknøyene. Kongen tok sønnen hans Hunde eller Hvalp som gissel. Derfra dro Olav til Norge. Sigurd hadde også sønnene Sumarlide, Bruse og Einar Vrangmunn.

Kong Olav gikk i land på Moster samme sommer, og der lot han synge messer i teltene. Olav Trygvasson reiste landet rundt og ble tatt til konge.

996 Olav Tryggvasson drar rundt på Østlandet og kristner folket. Alle folk gikk over til kristendommen i de områdene som både faren hans og frenden hans, Harald Grenske, hadde styrt over.

997 Olav Trygvason kristner langs kysten fra Agder til Trøndelag og gifter søsteren sin Astrid, bort til Erling Skjalgson.

Kong Olavs gissel fra Orknøyene, sønnen til Sigurd jarl, som ble kalt Hunde, dør. Etter det viser ikke Sigurd Olav lenger noen lydighet. Sigurd giftet seg med datter til Melkolm skottekonge; sønnen deres het Torfinn.

998 For å styrke sin makt frir Olav Tryggvason til dronning Sigrid Storråde i Sverige, og hun svarer greit på det. De avtales å møtes til våren. Samme vinteren dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr; han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan Sigurdson, sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Olav, sønn til Åsta og Harald Grenske, var der hos henne, han vokste opp hos stefaren Sigurd Syr. Og da Olav Tryggvasson kom til Ringerike for å by kristendommen, lot de seg døpe, Sigurd Syr og hans kone Åsta, og Olav, sønn hennes. Da sto Olav Tryggvasson fadder for Olav Haraldsson, som var tre år den gangen.

Olav dro som avtalt til Konghelle for å møte dronning Sigrid. Kongen hadde fått øye for Svend Tvæskægs datter (søster?) Tyre i mellomtiden, og ved møtet ble kong Olav mere betenkt, men ville stå ved sitt ord. De to kongeskipene la imot hverandre, men i stedet for å gå over til henne ba han dronningen om å komme over til han skip. Hun nølte, men føyde han til slutt. Han sa da at Sigrid måtte ta dåpen og den rette tro. Hun svarte da: " Jeg vil ikke gå fra den tro jeg har fra før, og som fedrene mine har hatt før meg." Hun var imidlertid ivrigere på giftet enn ham og tilføyde: "Men jeg skal heller ikke si noe på det om du tror på den gud du har lyst på." Da ble Olav nokså harm og svarte brått: "Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund!?" og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i hånden. Så sto hun opp og han også. Hun sa da: "Dette kunne vel bli din bane!"

Da hun skulle tilbake til sitt eget skip ble det lagt et hengetre mellom de to skibene. Da dronningen var nesten over dyttet noen av Olavs menn til planken og Sigrid gikk på hodet i vannet. Mennene på Olavs skip satte opp en skoggerlatter og kjeftet på henne som om hun hadde gjort det med vilje. Svenskene fisket den våte dronning opp. Hun så mest ut som en druknet mus, men kom til slutt til seg selv igjen. Så snart hun fikk munnen opp regnet det trusler og forbannelser ned over kong Olav. "Din storsnutete halunk, først beiler du, og så forsøker du å rakke ned på mitt gode navn og rykte, og så prøver du mest å ta livet av meg. To grove fornærmelser, hvorav en er nok til å avle et evig fiendskap!"

Kort etter fridde Svend Tvæskægg til Sigrid Storråde, og av hat til Olav ga hun ham straks sitt ja. Svend benyttet deretter anledningen til å bruke denne majestetsfornærmelsen til å nekte Olav datteren Tyre.

Det var for øvrig en del av en fredsavtale Svend hadde inngått med venderne at kong Burislav skulle ha Tyre. Selv var Svend gift med Burislavs datter Gunnhild. Burislav insisterte nå på at avtalen ble overholdt. Tyre ville ikke. Hun nektet å gifte seg med en hedning, som attpåtil var gammel. Hun hadde imidlertid lite og si. Det ble avtalt at Tyre skulle ha alle de eiendommene Gunnhild hadde hatt i Vendland i medgift og særeie. Tyre flyktet til Norge og kong Olav bare sju dager etter bryllupet.

Samme høst gifter Olav Tryggvasson og Tyre seg.

999 Sigrid Storråde gifter seg med danskekongen Svend Tvæskægg. Hun hisser Svend og sønnen Oluf Skøtkonung til å gå i forbund for å ta Olav Tryggvasson.

1000 Denne våren sender Olav Tryggvasson Leiv Eiriksson ut fra Nidaros for å by kristendommen på Grønland. I havet fisket han opp et skipsmannskap som var hjelpeløse og lå å drev på et vrak. De fortalte om et land i vest. Leif reiste vestover og fant Vinland det gode. Olav Tryggvasson var fra før gode venner av slaverne i Jomsborg. Han hadde vært gift med Geira datter av Burislav og var en god venn av både kongen og datteren Estrid som nå var gift med den danske jarlen Sigvalde. Tyre klaget til Olav over de store eiendommene hun hadde fått i Vendland og mente han ville være for feig til å reise for å be om dem. Olav bestemmer seg for å dra. Han blir godt mottatt av kong Burislav. De kravene Olav mente å ha der, fikk han godt og greit ordnet. Olav ble der lenge utover sommeren og besøkte mange av vennene sine.

Sigrid Storråde kan ikke glemme sitt hat til Olav. Hun hisser Svend og Oluf mot Olav. Til Svend sier hun: "Du har grunn nok til strid mot kong Olav, for han har ligget med Tyre, uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke forfedrene dine ha funnet seg i."

Slike ord hadde hun støtt i munnen og til slutt ble Svend helt oppsatt på å ta Olav. Da han nå hørte at Olav hadde leidang ute hadde dratt til Vendland, begynte han å samle hær. Han sendte Sigvalde jarl til Vendland for å lokke Olav i en felle. Han får Sigvalde til å overtale Olav om å drøye tiden i Vendland så han får samlet en hær.

Da Olav skulle bryte opp skulle Sigvalde lose han gjennom de trange danske sundene. Olav skulle også få følge av venderne et stykke på veien og de hadde 71 skip til sammen. Men alle Olavs mindre og raske skip reiste i forveien. Deretter reiste jarlen med sine elleve mindre skip. Olavs elleve skip kom etter. Til sist skulle Jomsvikingene følge. Da Sigvalde seilte inn mot Svolder, kom det en skute roende ut mot ham. De fortalte at hæren til danekongen lå i havnen foran dem. Da lot Sigvalde seilene falle og rodde innunder øya. Svend Tvæskægg, Oluf Skøtkonung og Eirik Håkonsson jarl lå der og ventet med hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. De så skipene seilte ut til havs, en mengde i følge. Da så de et stort flott skip komme seilene, og begge kongene sa: "Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange." Men Eirik jarl viste at det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet. Litt senere kom det et annet skip seilende, mye større enn det første. Da sa Svend: "Han er redd Olav Trygvasson, nå; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt." Men Eirik jarl sa: " Dette er heller ikke kongeskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. dette er Erling Sjalgsson, ham lar vi seile." Noe senere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem. De skipene seilte inn til holmen. Så fikk de se tre skip komme seilende og det ene var et stort et. Da ropte Svend at de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Men Eirik jarl stoppet dem og sa. "Vi nordmenn har de beste skip, vi har flere store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå."

Det ble en voldsom diskusjon og mange beskyldte Eirik for å være feig.

Da de hadde snakket en stund, så de fire skip som kom seilende, og ett av dem var en enorm drake med mye gull på. Da reiste Svend seg og sa: "Høyt skal Ormen løfte meg i kveld; ham skal jeg styre. Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og veldig vakkert, og det var en raus kar som hadde lat bygge et slikt skip. Men Eirik jarl sa så bare noen kunne høre det: "Om kong Olav ikke hadde hatt større skip enn dette, så kunne likevel ikke Svend ta det fra ham med bare danehæren." Eirik visste at de to skipene kongene hadde trodd var Ormen lange, var Tranen og Ormen stutte. Nå drev folk ned til skipene og tok til å rive ned skipsteltene. Men mens høvdingene sto og talte, fikk de øye på tre veldige skip, og bak det et enormt skip, og det var Ormen lange. Da mennene fikk se det visste de det alle sammen. Svend , Oluf og Eirik hadde nå avtalt å dele Norge mellom seg dersom de fikk tatt Olav. Og den som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget der, og ellers skulle hver ha de skipene de ryddet.

Flere av skipene til Olav hadde nølt da de så Sigvaldes skip dra inn mot holmen og de lå å drev og ventet på kongen. Da de så at det kom til å bli strid samlet de seg mot overfallsmennene. Svend la skipet sitt mot Ormen lange, og Oluf Skøtkonung la til på siden og stakk stavnen mot det ytterste skipet til Olav Trygvasson; på den andre siden la Erik jarl seg.

Svend så lett hvor kong Olav var. Han sto høyt over de andre. Han hadde et forgylt skjold og rød gullhjelm, uten på brynjen hadde han en kort rød kjortel. Før han fikk prøvd og entre Ormen lange ble han imidlertid entret av folk fra både Tranen og Ormen stutte. I all hast måtte han flykte over på andre skip. Og fikk skipene ute av skuddhold.

Oluf Skøtkonung la seg nå til isteden, men det gikk med svenskene som med danene.

Eirik jarl gikk derimot systematisk til verks. Han la sin barde langskips inntil det ytterste av Olavs skip. Ryddet det og hogg av fortøyningene. Deretter la han seg inntil neste og ryddet det. Olavs menn begynte nå å flykte fra småskipene over på de store. Eirik fikk ryddet unna mange i stor fart. Svend og Oluf kom nå inntil så de fikk skuddhold mot Olavs skip. Men Eirik drev hele tiden nærkamp med hoggvåpen og ryddet skip for skip. Striden ble nå meget kvass. Til slutt var alle de norske skipene ryddet utenom Ormen. Det fløy nå så mange våpen mot Ormen at en snaut kunne holde skjold for seg. Olavs menn gikk nå helt berserk og stormet over relingene som om de var på flate marker og hogg vilt rundt seg. Havet var rødt av blod og mange gikk til bunns med sine våpen.

Bak i kapperommet sto Einar Tambarskjelve, Olavs beste skytter med en enorm bue. Fiende hadde oppdaget hvilken utrolig farlig bue han hadde. Han skjøt en pil etter Eirik (Svend?) . Eirik dukket og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hode på ham, og gikk inn like til surrebandene. Rett etter suste en pil mellom siden og armen på ham, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden.

Eirik ba da mennene sine om å sikte mot buen. En mann som het Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i stykker. Olav ropte. "Hva var det som smalt så høyt?" Einar svarte: "Norge av din hånd, konge." Han hadde større tiltro til buen en til restene av kongens hær. De sloss hele dagen og kongen måtte ned i høysetekisten for å finne nye sverd. Det dryppet blod ned i kisten, men ingen så hvor han var såret. Det ble en lang strid. Da Olav skjønte at slaget var tapt kastet han seg til slutt i havet for å unngå å falle i fiendens hender. Da Olav hadde sprunget overbord, ropte hele hæren seiersrop. Også Sigvalde jarls skip rodde nå til kamp. Men det ellevte skipet som Estrid var ombord på rodde raskt tilbake mot Vendland. Ryktene gikk lenge etter om at Olav hadde kommet seg over til det skipet og blitt fisket opp av Estrids menn.

Etter dette ble Svend konge over Viken, som han hadde hatt før. Oluf Skøtkonung fikk Trøndelag, Møre og Romsdal og Ranriket.

Olav Haraldsson vokste opp hos stefaren Sigurd Syr og moren Åsta. Rane den vidfarne var hos dem og var fosterfar for Olav. Olav ble snart en kjekk kar, han var vakker å se til, middels høy av vekst; han var tidlig klok også og talte godt for seg.

En gang ville Sigurd Syr ut å ri, og så var det ingen hjemme på gården; da ropte han på Olav, stesønn sin, og ba ham sale hesten for seg. Olav gikk til geitefjøset, og der tok han den største bukken, leide den fram til huset og la salen på den. Så gikk han inn og sa fra at nå hadde han gjort i stand hesten. Da Sigurd Syr kom ut og fikk se hva Olav hadde gjort, sa han: " Det er lett å skjønne at du vil det skal være slutt på at jeg ber deg om noe; mor din synes vel heller ikke at det sømmer seg at jeg ber deg om annet enn det du har lyst på. Og det er lett å se at vi ikke er like av sinn; du er nok langt mer storlynt enn jeg er." Olav svarte ikke, han lo og gikk sin vei.

1005

Sigurd Digre jarl på Orknøyene drar til Irland og setter de tre eldste sønnene sine Sumarlide, Bruse og Einar Vrangmunn til å styre landet. Han sendte Torfinn til skottekongen, som var morfaren hans. På den ferden falt Sigurd jarl i Brianslaget. Da det ble kjent på Orknøyene ble de tre brødrene tatt til jarler, og de delte øyene mellom seg i tre deler. Da skottekongen fikk vite om dette ga han Katanes og Suderland til den fem år gamle dattersønnen Torfinn, og ga ham jarls navn og satte menn til å styre riket for ham.

De to brødrene Einar og Bruse lignet ikke hverandre i sinn; Bruse var grei og omgjengelig, klok og veltalende og vennesæl. Einar var stri, fåmælt og menneskesky, grisk og pengesyk og en svær hærmann. Sumarlide lignet Bruse i sinnelaget; han var eldst, men døde av sykdom.

Etter at han var død, krevde Torfinn sin del av Orknøyene. Einar svarte at Torfinn hadde Katanes og Suderland, det var et rike som Sigurd jarl, far deres hadde hatt, og det var mye større enn en tredjedel av Orknøyene, og han ville ikke la Torfinn få noen del i skiftet; men Bruse lot skifte for sin del. " Jeg vil ikke streve etter å få mer av øyene enn den tredjedelen jeg kan få ha i fred," sa han. Da tok Einar to tredeler av øyene, han ble en mektig mann og hadde stor hær, om sommeren var han ofte i hærferd og hadde stort oppbud av folk på øyene.

Utbyttet på de mange vikingtogene var svært ujamt. Bøndene fikk liten tid til å drive jorda og det var dårlig med utkomme. Einar ble fort meget upopulær. Men i den delen av landet der Bruse rådde var det gode år og godt utkomme for bøndene, og derfor var han vennesæl.

1007 Olav Haraldsson var tolv år da han gikk ombord i hærskip for første gang. Han ble satt til å være hærkonge og fikk kongsnavn, som skikken var. Åsta satte Rane til å styre flokken, mens Olav nærmest var rorskar. De seilte østover langs kysten til Danmark først. Olav seilte mot Sveaveldet om høsten og tok til å herje og brenne landet. På den måten ville han lønne svenskene for deres fiendskap og drapet på faren. Sin første kamp kjempet han ved Soteskjærene. Olav hadde færre mann, men mye større skip enn de svenske vikingene. Han la seg mellom noen båer som gjorde det vanskelig for svenskene å komme inntil. Med entrehaker dro han de nærmeste skipene inntil seg og fikk dem ryddet.

Etter denne seieren fikk han blod på tann og dro han østover langs Svitjod og inn i Mælaren og herjet landet på begge sider helt inn til Gamle Sigtuna. Her la han seg til og bygget en stor steinmur som står den dag i dag. Olav Svenske samlet en stor hær for å ta ham. Han sperret Stokksund (Norrstrøm) med jernlenker og satte vakt der. Mælaren hadde bare dette utløpet og det er svært trangt. På denne tiden regnet det fælt og det ble flom mange steder. Olav lot derfor mennene grave en grøft gjennom Agnafet. Da de brast igjennom til havet fosset vannet i rivende strøm. Olavs menn løftet rorene av på skipene. Så heiste de seilene og styrte med årene i strykende bør over grunnene og slapp hele ut i havet alle sammen. Fra den tid heter det Kongssundet der (Søderstrøm). Svenskene oppdaget flukten og stormet til for å hindre Olav å seile, men vannet gravde seg inn på begge sider og breddene raste ut og en mengde svensker ble drept. Olav dro samme høst til Gotland og ville herje der, men Gotlendingene sendte bud og bød ham skatt av landet. Han tok i mot tilbudet og ble der vinteren over.

1008 På våren dro Olav til Øsel. Bøndene der bød ham også løsepenger, men da de møtte hadde de i stedet våpen. Olav ble meget harm og han bekjempet Øsel-mennene, han fulgte etter de som flyktet og herjet landet.

Derfra dro Olav til Finland opp i Herdaler. Han fant lite gods og ingen mennesker og de dro ned igjen mot skipene. Men da de kom ut av skogen løp det folk mot dem fra alle kanter. De gikk hard på dem og skjøt mye. Kongens menn måtte holde skjold for seg og mange ble drept og såret. Det var kveld da de kom til skipene og det blåste opp et forferdelig vær så det ble vanskelig å legge fra. Kongen lot likevel mennene dra opp ankerene og heise seil. De lå å krysset mot vinden utenfor land hele natten. De hadde lykken med seg og lyktes i å baute seg fram og ut til havs. Finnehæren fulgte dem hele tiden på land.

Så seilte Olav til Danmark. Her slo Torkjel Høye følge med ham med hæren sin som allerede var ferdig til hærferd. De dro nedover langs Jylland og vant små slag mot landløse vikingkonger. Ved Ringkøbing vant de en stor seier over en mengde vikingskip og vant mye gods.

Så seilte Olav sør til vestsiden av Nederland og ble liggende utenfor Kinnlimasiden i kvast uvær. Han gikk i land med hæren, og folk i landet kom ned mot dem og kjempet. Dette var Olavs 5. slag.

Nå seilte Olav til England der Svend Tvæskægg hadde tatt landet fra kong Adelråd og spredd daner over hele landet. Adalråd hadde rømt landet og bodde i Frankrike. Svend Tvæskæg var syk og satte sønnen Knud til å styre i England.

Kong Adalråd vendte nå tilbake til England da han hørte dette og sendte bud til alle menn som ville ta lønn av ham om fylking mot danene. Kong Olav sluttet seg til ham med sin hær. De seilte opp Themsen mot London der danene hadde borgen. Ved handelsplassen Southwark på den andre siden hadde danene bygget store festningsverker. En bro bred nok til at to vogner kunne møtes gikk mellom borgen og handelsplassen. Den var nå forskanset med kasteller og brystvern. Brua sto på en mengde solide påler. Adalråd prøvde å storme brua, men kom ingen vei. Da holdt Adalråd rådsmøte. Olav sa at han ville gå på brua hvis de andre var med. De ble enige om at hæren til Olav skulle gå på, mens de andre støttet på flankene og la hærene sine opp under brua. Olav dekket skipet med et byggverk bestående av solide påler og deler av hus som var flettet av kvister. Deretter rodde han skipene under brua. Danene hev spyd og steiner, men hverken hjelmer eller skjold eller selve skipene tok skade. Mange av høvdingene vek imidlertid tilbake. Olav og nordmannshæren fikk rodd helt oppunder brua og fikk slått stokker rundt bropælene. De rodde på det de maktet med strømmen slik at de dro pælene løs av bunnen og brua med alle danene og våpnene datt i elva. Etterpå dro de til Southwark og vant der. Borgen overga seg og folkene på borgen tok Adalråd til konge over seg.

1009 Olav ble vinteren over hos Adalråd. Da hadde de et stort slag vest for London mot Ulvkjell Snilling. Der fikk de seier. Nå ble store deler av landet lagt under anglerhæren, men danene hadde enda mange borger og store deler av landet.

Kong Olav ble satt til høvding for hæren da de dro til Canterbury. De kjempet til de vant byen.

Olav fikk ansvaret for forsvaret av landet mot sjøen. Han seilte langs landet med mange hærskip. En gang la han inn i Nyjamoda. Danene lå der fra før og det ble strid. Olav vant seier.

1010 - 1011 Olav ble i England i tre år. Han dro omkring i landet og herjet og tok skatter av folk. Om våren det tredje året døde Adalråd og sønnene hans Edmund og Edvard, som var av Mørejarlens ætt gjennom moren Emma, fikk kongedømmet.

1011-1013 Olav dro sørover i havet og kjempet slag i Ringsfjord, ved Viljalmsby i Fetlafjord og i Seljepollene. Her tok han Gunnvaldsborgen og fanget Geirfinn, jarlen som rådde for borgen til fange. Han satte 12 000 gullskillinger i løsepenger på borgen og jarlen. De pengene han krevde ble skaffet. Deretter dro han vest til Karlså og tenkte å seile ut til Gibraltar og videre til Jerusalem. Da hadde han en merkelig drøm. Det kom en mann til ham og sa at han måtte slutte med det han hadde fore. " Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge over Norge til evige tider."

Etter denne drømmen dro han tilbake til Poitou og herjet der og brente Guerande.

Det var Mørejarlens ætt som satt i Normandie den gang. Det var to jarler i Valland, Viljalm og Robert, far deres var Rikard Rudajarl (Rouen). Søster deres var dronning Emma, som hadde vært gift med kong Adalråd av England, og deres sønner var Edmund og Edvard den gode, Edvig og Edgar. Rikard Rudajarl var sønn av Rikard, sønn til Viljalm langspyd, han var sønn av Gange-Rolv jarl som vant Normandie, og han var sønn av Ragnvald den mektige Mørejarlen, som var Harald Hårfagres mann. Fra Gange-Rolv er Rudajarlenes ætt kommet, og de regner seg som skyldfolk til Norges høvdinger. Alle nordmenn som ville kunne få fredland der hos dem. Olav ble der ved Seinen gjennom vinteren. Kongene Edmund og Edvard kom og bodde hos morbrødrene sine Viljalm og Robert. Der sluttet kongene forbund med hverandre og avtalte at Olav skulle få Northumberland om de fikk tatt England fra danene. Svend Tvæskægg hadde lykkes i å erobre hele England (1013). Rane ble sendt for å samle hær i England.

Angelsakserkongen og Olav dro mot England om våren. De gikk i land ved borgen Jungufurda, der mange menn sluttet seg til dem. De vant borgen og drepte mange menn. Kong Knut fikk samlet en stor hær like etter. Kong Adalråds sønner hadde ikke nok styrke til å stå i mot og dro tilbake til Frankrike. Olav seilte nordover langs England helt til Northumberland og la til i Furuvald, der kjempet han mot bymennene og vant stor rikdom. Han lot langskipene bli igjen og rustet to handelsskip med 220 utvalgte menn i brynje og våpen. Han seilte nordover til havs om høsten og kom utfor et forrykende uvær. Takket være godt mannskap og lykke gikk det godt.

De kom i land på Sela.

Sela betyr lykke og Olav tok det som et godt tegn. Da de gikk i land skled kongen og sa: " Nå falt jeg,". Da sa Rane: " Du falt ikke, nå fikk du fast fot i landet." Olav lo og sa: Det kan nok være, om Gud vil."

Derfra seilte de sør til Ulvesund.

Håkon Eirikson jarl var på vei mot Saudungsundet sør for Fjaler med en skeid full av mannskap. Olav la seg i bakhold med sine skip på begge sider av sundet. De hadde et tau over sundet. Jarlen trodde det var to handelsskip som lå i sundet og ante ingen fare. Når tauet var midt under skeiden dro kong Olav og hans folk inn tauet med gangspill. Skeiden tippet ble full av vann og hvelvet. Olav fisket opp Håkon.

Håkon lovet å aldri gå mot Olav, han ga ham fylkene sine og reiste deretter til sin morbror Knut i England.

Olav Digre dro nå til Østlandet og holdt ting med bøndene mange steder på veien. I Viken, Vestfold og omkring Folden ble han tatt godt i mot.

Om høsten dro han hjem til moren Åsta og stefaren Sigurd Syr. Han hadde nå vært borte i over sju år. Han ble tatt meget vel imot og hele oppstyret er beskrevet i Snorre. Han rådspurte seg med kong Sigurd, Åsta og Rane om planene sine om å bli konge for hele landet. Han ble lovet støtte. Han bodde hos moren en stund før han reiste rundt og holdt ting med opplending kongene. De var selv av Hårfagres ætt og støttet ham og landet ble tildømt ham etter opplandsk lov. Deretter dro han oppover Gudbrandsdalen og over fjellet til Trøndelag. I Orkdal møtte han en bondehær på 700 mann som Einar Tambarskjelve hadde fått samlet.

Olav sendte bud etter de 12 gjeveste menn i flokken og holdt et møte der han fremførte ærendet sitt, og fortalte at han hadde fått kongedømme på hele Vestlandet og Østlandet, og at Håkon Eiriksson jarl hadde gitt ham Orkdølafylke, Gauldølafylke, Strindafylke og Øynafylke. Han førte vitner for eden og talte langt og klokt. Bøndene valgte å bli hans håndgagne menn fremfor strid og ga ham eder på det.

Kong Olav dro så innover i Trondheimsfjorden og samlet veitsler. Så dro han ut til Nidaros der Olav Tryggvasson hadde lagt en kjøpstad. Olav lot husene vøle og gjorde i stand til julefeiring der.

Einar Tamberskjelve hadde imidlertid samlet folk etter at han hørte hvordan bøndene hadde stelt seg. Han fikk med seg Svein jarl og samlet en stor hær på 2 400 mann. Kong Olavs vakter varslet og de fikk kommet seg ombord i skipene før hæren stormet fem og brente alle husene.

Olav dro nå til Orkdal og over Meldal og fjellet ned til Gudbrandsdalen og ned på Hedmark. Her feiret han jul og gjorde veitsler utover vinteren.

Svend Tvæskæg dør i Gainsborough.

Olav samlet nå en stor hær og dro ut til Tønsberg på senvinteren. Samtidig samlet Svein Jarl en stor hær i Trøndelag og seilte sørover langs land og samlet folk i alle fylker. Det led ut mot langfasten da han seilte inn Viken forbi Langesundsfjorden og la til ved Nesjar.

Olav styrte flåten sin utover fjorden og lørdag før palmesøndag fikk de vite om hverandre. Da det ble lyst søndagsmorgenen lot Olav blåse til landgang for hele hæren. Han holdt en tale der han manet mennene til å være budd. De rodde ut stevnet mot jarlen, bandt skipene sammen og stevnet til slag.

Dette ble et av de kvasseste slag med store fall på begge sider. Til slutt måtte jarlens hær gi seg. Han og Einar Tamberskjelve reiste ut folden. Erling Skjalgson og andre høvdinger som ikke ville reise fra gårdene sine reiste hjem.

Olav dro vestover langs kysten og budde seg på strid i Trøndelag. Men da Olav kom dit ble det ingen reisning mot ham, han ble tatt til konge og slo seg ned i Nidaros. Han lot bygge kongsgård og reiste Clemenskirken.

1016 Den sommeren døde Svein jarl etter en ferd til Gardarike. Da folk i Trøndelag fikk høre det og visshet om at han aldri ville vende tilbake vendte de seg til Olav og om høsten holdt han ting med dem og ble tatt til konge i alle fylkene. Svenske kongen sendte bud og trusler for å få igjen skattlandet sitt, men disse ble blankt avvist. Olav kalte til seg mange lærde menn og fikk laget nye kristne lover som skulle gjelde i landet. I dette arbeidet fikk han god hjelp av både islendinger og kirkens menn.

1017 Våren etter samlet han en hær og dro sørover langs landet og holdt ting med bøndene i hvert fylke nedover. det ble forbud mot å ete hestekjøtt og sette ut barn. Olav ble tatt til konge på hvert lagting og ingen talte i mot ham. På denne turen ble også han og Erling Skjalgson forlikte. Han seilte så inn i Viken og ble der sommeren over.

Fra Tønsberg reiste han Øst i folden til Svinesund der svenskekongens område tok til.

Han holdt møte med bøndene der, men de var i villrede. De ba om at det måtte bli et møte mellom Eiliv Gautske som rådde over den nordlige delen av Ranriket og kong Olav. Eiliv var innstilt på dette, men satte som betingelse at de måtte rette seg etter svenskekongen. En av kongens menn, Tore Lange, som var gjestehøvding der på stedet, hogg hodet av Eiliv da han reiste seg å ville tale. Da styrtet hele bondeflokken opp og gøtene tok på sprang. Tore og hans menn drepte noen av dem. Da larmen stilnet og flokkene ble stående sto kongen opp og ba bøndene om å sette seg. De lovet å bli hans håndgagne menn og lovet ham lydighet. Kongen på sin side måtte love å avklare striden med Olav Svenske før han forlot dem. Da det led på sommeren vendte han tilbake nordover i Viken og seilte opp gjennom Glomma. Ved et nes sør for fossen Sarpen bygde han en jordborg hvor han la grunnen til en kjøpstad, lot bygge en kongsgård og reiste en Mariakirke. Han fikk også merket opp tomter til andre gårder og lot folk bygge der. Om høsten lot han føre forråd av alt som trengtes om vinteren. Han la forbud mot all utførsel fra Viken til Gøtaland, både av sild og salt, og det kunne gøtene nødig unnvære. Olav hadde mange gjeve menn hos seg til jul og ga gjeve julegaver.

Den vinteren dro en av kongens menn i Trøndelag til Jemtland for å kreve skatt på vegne av Olav Digre. Da han hadde samlet skatten ble han drept av svenskekongens menn. Dette likte Olav dårlig.

Kong Olav bød kristen lov i Viken og det gikk lett igjennom der for vikværingene var godt kjent med kristen skikk og hadde mye kontakt og handel med dansker, sakser, engelskmenn og hollendere. Mange hadde vært i viking og blitt vinteren over i kristne land.

Om våren tilkalte Olav, vennen sin Øyvind Urarhorn fra Agder. De talte lenge sammen. Like etter dro Øyvind i viking til Øckerø uten for Hisingen. Han la seg for å vente på Roe Skjalge, som var svenskekongens høvding i østre del av Ranrike, ved Høgesund. Roe falt og Øyvind tok alt det gods Roe hadde tatt med seg i leidangsskatt langs kysten.

Øyvind dro i Austerveg den sommeren. Det samme gjorde en annen egde som hadde avtalt å handle i Holmgard på vegne av Olav Digre. Svenskene fikk nyss om at Olavs leidangsmann var på veg fra Holmgard til Øland. De stormet skipet hans og stjal alt ombord. Øyvind Urarhorn kom noe senere til Øland og fikk høre om dette. Han seilte etter gjerningsmennene og nedkjempet dem ved Sveasjærene. Øyvind førte kostbarhetene trygt i havn til Olav samme høst.

Da Torfinn jarl av Katanes og Suderland ble voksen, sendte han bud til Einar jarl, bror sin, og krevde å få av ham det riket han mente han skulle eie på Orkenøyene, og det var en tredjedel av øyene. Einar hadde ikke lyst på å gjøre riket sitt mindre. Da Torfinn hørte det, bød han opp hær på Katanes og satte over til øyene. Og da Einar jarl fikk vite dette, samlet han hær og ville verge landet. Bruse jarl samlet også folk, han kom og møtte dem og gikk imellom og prøvde å få i stand forlik. Så ble det forlikt om at Torfinn skulle få den tredjedelen av landet Orknøyene som han skulle ha med rette. Einar og Bruse slo sammen sine deler, og Einar skulle rå for dem alene. Men om den ene døde før den andre, så skulle den som levde lengst, arve landet etter den andre. Denne avtalen syntes ikke folk var rimelig, for Bruse hadde en sønn som het Ragnvald, men Einar var sønneløs.

Torfinn jarl satte folk til å ta vare på riket han hadde på Orknøyene, selv var han for det meste på Katanes. Einar jarl var mest på hærferd om sommeren, omkring i Irland og Skottland og Bretland.

Om høsten kom det til en kamp mellom ham og irerkongen Konofogor i Ulvreksfjord. Kong Konofogor hadde mye større hær og ble støttet av Øyvind Urarhorn som hadde kommet til ham den sommeren. Irerkongen seiret stort og Einar flyktet tilbake med bare et skip. Jarlen var lite nøyd med ferden sin og ga skylden for tapet til de nordmennene som hadde støttet Konofogor.

Olav inngikk den sommeren vennskap med Ragnvald jarl som var gift med Ingeborg, søster til Olav Tryggvasson. Olav fikk skattland helt til Gøtaelv og bøndene sluttet opp om ham.

Kong Olav Svenske la Olav Digre for så sterkt hat at ingen tore nevne hans navn etter dette.

Bøndene og høvdingene i hele landet var misfornøyd med uvennskapet mellom kongene. det førte bare til tap på begge sider uten at saken ble avklart.

De klaget sin nød til kongen og han godtok å sende bud til svenskekongen. De skulle si at Olav ville slutte fred etter de grensene som Olav Tryggvasson hadde hatt. Olav sendte en islending som het Hjalte til svenskekongens skalder som også var islendinger.

Hjalte klarte og innynde seg hos kongen og foreslo at de sluttet fred og nevnte rykter om at Olav hadde tenkt å fri til Ingegjerd, om det ble fred.

Olav svenskekonge avviste det blankt og Hjalte talte ikke mer med ham om det, men nevnte saken for Ingegjerd.

Hun tok det opp med far sin en dag han var i godt lynne, men har raste.

Olav for hardt frem med kristning i Borg og Vingulmork den følgende vinteren.

Noen av småkongene ble harme over dette og planla å drepe kongen.

Olav fikk nyss om dette og tok de kongene som hadde vært med på komplottet og la riket deres under seg.

Det var skikk i Sverige at det skulle være hovedblot i Uppsala i gjømåneden (15.februar - 15.mars). Da skulle de blote for fred og seier for kongen sin. Dit skulle det komme folk fra hele riket og de skulle holde ting.

En rekke bønder og høvdinger hadde nå talt sammen på forhånd med å ta opp ufreden med Norge. Svenskekongen ble meget harm, men bøndene krevde at han bøyet seg, eller de ville drepe han og finne en annen konge. Da ga kongen seg og det ble avgjort at Ingegjerd skulle gifte seg med kong Olav Haraldsson.

Da kong Olav fikk disse nyhetene sammen med gaver fra Ingegjerd ble han svært takknemlig.

Den våren dro han rundt kysten og bad til gjestebud. Brudeferden skulle stå til høsten ved Gøtaelv.

Olav dro med et stort følge med utvalgte menn på denne ferden øst til Konghelle der avtalen var å møte svenskekongen. Men da de kom dit var det ingen som visste om svenskekongen. Olav sendte noen menn opp i Gøtaland til Ragnvald jarl for å høre hva som var fatt.

Ragnvald visste det ikke, men lovte å søke å ta rede på det.

Svenskekongen hadde aldri forsonet seg med at folket hadde reist seg mot ham på Uppsalatinget. Han lot ikke noe gjøre ferdig til brudeferden. Mange hadde lurt på om han hadde tenkt å holde avtalen. Ingegjerd spurte faren om han hadde tenkt å innfri løftet. Han svarte da i raseri at hun aldri skulle få ham, hvor mye hun enn holdt av ham for han ville gifte henne til en han kunne holdefred med.

Ingjerd sendte beskjed til Vestgøtland og Ragnvald jarl om dette.

Da Olav fikk budskapet ble han svært harm. De holdt husting om saken. de ble enige om ikke å herje landet. De hadde stor nok hær, men det var ikke bøndene og høvdingenes feil, uten bare Olav Eiriksson svenske alenes.

Olav løste da opp leidangen. Han slo seg ned i Borg til over vinteren.

Den sommeren drepte Einar jarl Øyvind Urarhorn, mens han hadde søkt ly mot været på Orknøyene. Samtidig truet han Torkjel Fostre, Torfinns mann, som var på øyene for å samle inn skatter for Torfinn. Han sa at han ville drept Torfinn om ikke frendene hans hadde varskudd ham.

Torfinn sendte deretter Torkjell øst til kong Olav for å be om støtte.

Sigvat Skald dro til Ragnvald jarl på førvinteren. Da fikk han vite at kong Jarisleiv fra Novgorod hadde fridd til Ingegjerd og at kong Olav Svenske tok dette opp på beste måte.

Astrid, Olav Svenskes datter fra før ekteskap med frillen Edla, kom til hirden til Ragnvald mens Sigvat var der. Astrid var en meget vakker og klok jente. De kom fort på talefot og det ble snakket om mange ting. Da nevnte jarlen om kanskje Olav Norges konge ville ha Astrid. " Om han vil det." sa han, "så tror jeg ikke vi spør sveakongen om saken." Det samme sa Astrid.

Etter dette dro Sigvat og følge hans hjem til Borg og fant Olav.

Kongen ble meget harm over Olav Svenske da han hørte om frieriet til Jarisleiv og han svor å lønne ham.

Sigvat fortalte kongen mye om Astrid i løpet av julen, og sa at hun ikke var dårligere enn Ingegjerd. han fortalte om det Astrid og han hadde snakket sammen om. Kongen tenkte mye på det og så sa han: "Svenskekongen tror nok ikke jeg tør gifte meg med datter hans uten hans vilje." De snakket ikke med andre om dette.

Etter jul dro to sendemenn i all hemmelighet bort fra hirden til Ragnvald jarl. De hadde budskap om at jarlen skulle bringe Astrid til Olav. Ragnvald jarl dro med nesten hundre mann utvalgte folk, både fra hirden og sønner til mektige bønder, til Sarpsborg i Norge. Dit kom de ved kyndelsmesse (2.februar).

Det ble holdt stort gjestebud i mange dager og det ble bestemt at Ragnvald skulle gi Astrid til Olav. Gjestebudet ble gjort større og det ble holdt stort bryllup.

Etter dette fikk folk det til så det ble forlik mellom de to kongene. De gjorde hverandre stevne på Konghelle for å trygge forliket. Det var en bygd på Hisingen de ikke ble enige om, som tidvis hadde hørt til Norge, og tidvis til Gøtaland. De slo da terning om denne bygda. Olav Haraldsson vant. Kongene skiltes som forlikte.

Tidlig på våren sendte kongen et skip vest over havet til Torfinn jarl med budskap om at jarlen skulle komme østover til kongen. Jarlen lot seg ikke be to ganger for det fulgte løfte om vennskap med budet.

Torfinn jarl dro øst til Norge, han kom til kong Olav og ble godt mottatt der. Han ble der lenge utover sommeren, og da han skulle seile vestover igjen ga kongen ham et stort og godt langskip med full redskap.

Torfinn kom til Orknøyene om høsten. Da Einar jarl fikk høre det, hadde han mange folk hos seg og ble liggende ute på skipene. Bruse jarl kom til begge brødrene igjen og søkte å få dem forlikte, og så ble de forlikte enda en gang, og dette bandt de med eder.

De ble også forlikte om at jarlen skulle ha vennskap med Torkjel og de skulle gi gjestebud for hverandre. Torkjel skulle gi gjestebud for jarlen først. Dette ble holdt med en stor og lang fest. Samme dag jarlen skulle reise skulle Torkjel være med på gjestebud til jarlen. Torkjel sendte noen folk i forveien for å sjekke veien de skulle ri. De kom tilbake og kunne melde at de hadde funnet tre bakhold og folk med våpen.

Da begynte Torkjel og drøye tiden, men jarlen maste om at han måte ble ferdig. Etter å ha gått ut og inn flere ganger gikk Torkjel bort mot ildstedet der jarlen satt. Jarlen spurte: "Er du ikke ferdig ennå?" Torkjel svarte: "Jo, nå er jeg ferdig." Og så hogg han til jarlen i hodet. Jarlen stupte i ilden på gulvet. Islendingen Hallvard, som var kommet inn sammen med Torkjel sa da: " Jeg har aldri sett så tafatte som dere er; at dere ikke drar jarlen ut av ilden." Han kjørte en stridsøks inn under kjakebeinet på jarlen og lempet han opp på fotpallen.

Torkjel gikk til skipene sine, og jarlsmennene dro bort.

Torkjel seilte ut straks samme dagen øst i havet; det var etter vinternatt, men han kom vel frem til Norge og skyndte seg til kong Olav. Der ble han godt mottatt. Kongen var vel nøyd med det han hadde gjort.

Kong Olav dro så tilbake til Viken og ble i Tønsberg en liten stund før han dro nordover til Nidaros. Der ble han vinteren over. Torkjel var med ham.

1021

Etter at Einar jarl hadde falt, tok Bruse den delen av landet som Einar jarl hadde hatt før, for det var mange som kunne vitne om den avtalen Einar og Bruse hadde gjort da de gikk i lag med hverandre. Men Torfinn syntes det var riktig at de to gjenlevende brødrene skulle ha halvparten hver av øyene. Likevel hadde Bruse to tredeler av landene den vinteren. Om våren gjorde Torfinn krav på dette landet hos Bruse, han ville ha halvparten av Bruse, men bruse ville ikke gå med på det. De holdt ting og stevne om saken, vennene deres gikk imellom og prøvde å få dem forlikt i saken. Men det endte med at Torfinn sa han ikke ville være nøyd med mindre enn halvparten av øyene, og han sa like ut at Bruse trengte ikke mer enn en tredel, slikt sinn som han hadde. Bruse sa: "Jeg var tilfreds da jeg hadde en tredel av landene som jeg tok i arv etter far min, og det var heller ikke noen som gjorde krav på den. Nå har jeg arvet en tredel til etter bror min, med rettmessige avtaler. Og enda jeg kanskje ikke duger til å måle meg med deg i strid, bror, så vil jeg likevel prøve en annen utvei enn den å gi fra meg riket slik uten videre." Dermed sluttet møtet.

Bruse innså at han ikke hadde makt til å holde seg ved siden av Torfinn, som hadde støtte av Skottekongen. Han reiste derfor øst til kong Olav, han tok med seg Ragnvald, som var ti år den gang. Han ble godt mottatt og la hele saken frem for kongen.

Kongen svarte at Orknøyene var hans odel. Øyene var blitt befolket av Harald Hårfagres menn og Bruses forfedre hadde alle vært jarler under de norske kongene. Nå har jeg tatt arven etter Olav Trygvasson som faren din var jarlen til. Jeg stiller deg det vilkår at du skal bli min mann, og så skal jeg gi deg øyene i len. Om jeg så gir deg min støtte, får vi se hva som hjelper mest, det eller den hjelp Torfinn bror din kan få av skottekongen. Men går du ikke med på det vilkåret, så vil jeg gjøre krav på den odel og eiendom som våre frender og forfedre har hatt der vest.

Bruse skjønte at han ikke hadde noe valg og gikk med på det.

Torfinn hadde i mellomtiden fått vite om Bruses ferd og tok etter. Olav stilte det samme vilkåret overfor ham. Etter mye frem og tilbake skjønte også han at han ikke hadde noe reelt valg. Kongen lot da blåse til stevne, og lot jarlene kalle dit. Så sa kongen: " Det er forliket mellom meg og Orknøyjarlene som jeg nå vil kunngjøre for alt folket. De har nå gått med på at jeg har eiendomsretten til Orknøyene og Hjaltland, de har begge to blitt mine menn og svoret meg eder. Nå vil jeg gi dem dette i len, Bruse skal ha en tredel av landene og Torfinn den andre tredelen, slik som de før har hatt. Men den tredelen som Einar Vrangmunn hadde, den vil jeg selv ha i bøter fordi han drepte Øyvind Urarhorn, som var hirdmannen min og mine kjære venn og handelsfelle. Jeg stiller også det krav at dere skal ta i mot forlik med Torkjel Åmundesson for drapet på Einar, bror deres." Jarlene gikk med på alle kongens krav.

Torfinn dro straks tilbake til Orknøyene etter dette og Torkjel ble med og ble hans svorne mann.

Bruse ble igjen hor kongen en stund. Kongen sa da at han trodde Bruse ville bli en mann han kunne stole på der vest i havet og tilbød ham herredømme over den siste tredelen. Vilkåret var at han satte igjen sønnen Ragnvald hos kongen. Dette ble de enige om. Ragnvald var vakker som få, hadde stort hår, gult som silke; han ble tidlig stor og sterk og var en usedvanlig kjekk kar, både når det gjaldt å ha vett og å føre seg høvisk. Han ble hos kong Olav siden.

Nå var Olav konge over hele Norge. Han viste imidlertid at det sto dårlig til med kristendommen nordover i landet. Da våren kom gjorde han i stand for å dra nordover til Hålogaland. Hvert sted han kom nordover holdt han ting med bøndene og ble tatt til konge. Der lot han lese opp de nye kristne lover og truet med at de som ikke ville følge lovene skulle tape både lemmer og eiendom og kanskje også livet. Han straffet hardt mange mennesker og han lot det gå like hardt ut over storfolk som småfolk. Han forlot ingen bygder før hele folket hadde gått med på å ha den hellige tro.

Hårek på Tjøtta, som var den rikeste mann i Hålogaland på den tiden, og som styrte handelen med samene ga et stort gjestebud for kongen da han kom. Kongen knyttet mange menn til seg på den ferden. Av dem var Tore Hund på Bjarkøy. Han ble kongens lendmann.

Da sommeren led reiste Olav tilbake til Nidaros og ble der vinteren over.

Det var uår på kornet i Trøndelag den høsten. Og Olav fikk vita at bøndene ofret til æsene på gammelt vis i vinternatten. Olav dro til Egge til Olve på Egge og holdt ting med bøndene. her tilbakeviste de påstandene.

1022 Lenger ut på vinteren gikk det rykter om store blotgilder på Mære. Kongen stevnet bøndene til Nidaros. Olve på Egge ble valgt til å reise han tilbakeviste påstandene og sa at det var vanlig julefest. Kongen var nokså harm og sa at han nok skulle få greie på sannheten. Bøndene reiste hjem med denne beskjeden.

Kong Olav holdt stort gjestebud i påsken. Han sendte bud etter Toralde på Haug i Verdal.

Han ba Toralde fortelle sannheten. Toralde fortalte at inntrønderne var fortsatt hedninger. De holdt blot tre ganger. Et om høsten, et midtvinters og et mot våren. Olve skulle stå for blotsveitslene om våren. Han var allerede i gang med å føre alt en trengte til gjestebudet.

Olav gjorde da i stand hærskip og dro inn til Mære. De slo ring om husene. Så tok de Olve og de som var der til fange og lot dem drepe. Så tok de all gjestebudskosten og lot den bære ombord. Deretter lot han hjemsøke de bøndene som han trodde hadde hatt mest med tilstelningene å gjøre. Disse ble drept, eller lemlestet og han tok alt de eide. Så stevnet han atter ting med bøndene i Inntrøndelag. De lovte kongen lydighet. Kongen satte prester der og lot bygge kirker og vie dem.

Kongen ga Olves kone og eiendommer til sin gode venn Kalv Arneson.

Nå hadde Olav vært konge i Norge i sju år. Den sommeren dro han til Møre og Romsdal. På høsten gikk han i land fra skipene og dro til Opplandene og kom til Lesja. Der tok han de største bøndene til fange og bad den ta kristentroen eller dø. Deretter måtte de gi sønnene sine til kongen som gisler for sin troskap.

Kongen dro videre nedover og kom til Lom. Der ble han i fem dager og stevnet folk til ting fra Vågå, Lom og Heidal. I budstikka varslet han at han ville brenne de bygder som ikke stilte med forlik. Så enten fikk de kjempe med ham eler ta kristendommen og gi ham sønnene sine som gisler. De fleste kom til ham, men noen rømte sørover i Gudbrandsdalen.

På Hundorp bodde det en herse som het Dale-Gudbrand. Han var som en konge over hele dalen. Da han hørte om kong Olavs ferd sendte han ut hærpil til alle bøndene i dalen. Det kom så mye folk at det ikke var tall på dem. Dale Gudbrand sa at de skulle sette fram Torsstøtten så skulle de nok skremme guden til kongen.

De sendte 700 mann til Breida for å holde utkikk ett Olav.

Olav satte igjen prester i Lom og Vågå og dro videre til Sel. Der fikk han vite at det lå en hær ved Hov under ledelse av Dale-Gudbrands 18 år gamle sønn og ventet på ham.

Kongen gjorde seg klar til kamp og de dro til Breida og møtte hæren som hadde fylket seg. Kongen fylket sin hær og red selv i spissen og ropte til bøndene at de skulle gi seg og ta Kristendommen. Bøndene ropte tilbake at han skulle få annet å tenke på enn å gjøre narr av dem. De slo på skjoldene og ropte. Da gikk Olavs menn til angrep og kastet spyd. Bondehæren tok til flukt og Olav tok Dale-Gudbrands sønn til fange. Kongen ble der i fire dager.

Han sendte Gudbrands sønn til faren og ba ham fortelle at han snart kom dit.

Sønnen rådet faren fra å kjempe, men Gudbrand ble sint og sa at kongens menn hadde banket været av ham. Natten etter hadde Dale-Gudbrand en fæl drøm.

Da fikk han sønnen til å dra til kongen og si at bøndene ville ha ting med kongen.

På tinget fortalte kongen at bøndene nord i dalen hadde tatt troen på den sanne gud som skapte himmel og jord og som vet alle ting.

Gudbrand sa at de ikke viste om hvem han snakket. De kunne se sin gud ikke Olavs.

Han sa at de fikk møtes dagen etter, så fikk Olav si til sin gud at det skulle bli godvær dagen etter så de kunne ta ut sin gud, så kunne de måle krefter.

Kongen lå og ba hele natten, og gikk til messe før frokost.

Det var klarvær den dagen og biskopen i Olavs følge fortalte om Kristus hele dagen.

Bøndene sa at han sa mye rart denne rare mannen., men at de fikk møtes igjen dagen etter.

Den natten laget Olavs menn hull i skipene til bøndene og red hestene ut av gårdene.

Den dagen kom bøndene med Torsfiguren til tinget.

Dale-Gudbrand skrøt fælt og sa at kongen nok var redd nå når han fikk se deres gud.

Da sa Olav. "Du synes det er rart at du ikke kan se guden vår, men nå venter vi at han snart kommer til oss. Du skremmer oss med guden din som er både døv og blind og hverken kan frelse seg selv eller andre, og som ikke kan komme av flekken uten at noen bærer ham. Men nå tror jeg ikke det er lenge før det går ham ille. Se opp nå og se mot øst, der kommer vår gud med stort lys!" Da rant solen og alle bøndene så på solen. I det samme slo Kolbein Sterke som var i kongens følge til gudefiguren så den gikk i stykker, og der løp det ut rotter og mark.

Bøndene ble så redde at de rømte noen til skipene. Men da de la ut rant det vann i dem så de ble fulle. Noen løp til hestene, men fant dem ikke. Kongen kalte bøndene til seg og de tok kristendommen. Dale. Gudbrand lot bygge en kirke i Gudbrandsdalen og ble kongens venn. Etter det dro kongen på Hedmarken og kristnet der. Deretter dro han på Toten og Hadeland og til Ringerike. Der gikk alle med på kristendommen.

Romerikingen fylket seg mot ham ved Nittelva. Olav tok dem lett og alle tok kristendommen. Kongen dro videre til Solør.

1023 Kongen dro tilbake til Romeriket ut på vinteren og holdt ting på Eidsvoll. Han satte inn i loven at opplendingene skulle sokne til det tinget.

Utpå våren dro han til Tønsberg. Det var godt år det året i hele Viken, men nord for Stadt var det uår. Kongen sendte bud om at ingen måtte selge korn.

1024 Neste påske var han i Rogaland. Under kongens besøk fikk han vite om mye stridigheter som hadde vært der den vinteren, og han ble vitne til at Asbjørn fra Bjarkøy drepte Tore Sel. Da fikk han vite at Erling Skjalgson hadde solgt korn via trellene sine den vinteren. Etter dette tok stridighetene mellom dem til igjen slik at det ble fullt fiendskap mellom dem. Kongen var på veitsler rundt på Hordaland om våren. På Voss holdt han ting med bøndene. De ville først reise seg mot ham, men motet sviktet og de ga seg i kongens hånd og de tok kristendommen.

Om sommeren var han i Sogn og dro derfra opp til Valdres. Hedenskapen rådde sterkt der. Kongen holdt ting ved fjorden der. Bøndene kom fullt væpnet til tinget. Kongen snakket da om annet en trosspørsmål og spurte om det var noen stridigheter dem imellom de ville ha oppklart. Dagen gikk med til det.

Da bøndene nedover i Valdres fikk vite at Olav var i bygdene lot de hærpil gå og stevnet både fri mann og trell. Med hele hæren gikk de nå mot kongen og hele bygden var tom. Dette fikk kongen vite. Om natten dro han tvers over sjøen. Der lot han bygda brenne og rane. Dagen etter rodde de fra nes til nes, og kongen lot hele bygda brenne. Da bøndene i samlingen så røyk og lue på gårdene sine dro de hjem til sitt og hæren gikk i oppløsning. Da gikk bøndene til Olav og bad om nåde den ene etter den andre og ble hans håndgagne menn. Kongen lot folket døpe og tok gisler av mennene. Han lot kirker bygge og satte prester der. Mot frostnettene dro han til Toten og videre opp gjennom Gudbrandsdalen til Nidaros og ble der vinteren over.

1025 Kongen hadde en tjenestejente som het Alvhild. Hun var av god ætt og en svært vakker kvinne. Den våren skulle hun føde og alle visste at barnet var kongens. En natt ble hun svært syk Alvhild fødte, men både hun og gutten var døden nær. Presten ba Sigvat om å gå å vekke kongen så de fikk døpt ham før han døde. Sigvat tok heller sjansen på å døpe gutten uten å vekke konge. Så gjorde de, og gutten ble kalt Magnus.

Morgenen etter fikk kongen høre hva som hadde hendt. Han syntes Sigvat hadde vært frekk som døpte gutten uten å vekke ham. Og navnet var ikke ættenavn hos dem. Sigvat svarte imidlertid godt for seg at kongen ble like bli.

Samme våren satte Olav Åsmund Grankjelsson til å styre den nordligste sysselen i Hålogaland. På veien nordover hevnet han Tore Sel og kastet et spyd igjennom Asbjørn Selsbane. Asbjørns mor, fikk Tore hund til å sverge hevn for dette drapet og ga ham spydet som hadde blitt sønnens bane og sa han skulle drepe Olav Digre med det.

Olav seilte sørover langs landet om sommeren, han holdt ting med bøndene, forlikte folk og kristnet landet. han dro hele veien til landegrensen. Nå hadde han ordnet med lovene i hele landet og det var fred og ro i landet. Han hadde også lagt under seg Orknøyene, Færøyene, Island og Grønland. På Island fikk han reist en kirke på Tingvellir. Mange islendinger reiste til Norge og ble kongens håndgagne menn.

Om høsten var kongen i Viken og om vinteren var han på Opplandene og styrket kristendommen.

1026 Den vinteren giftet Olav bort søsteren sin Gunnhild til Kjetil Kalv på Ringnes og mosteren sin Isrid til Tord Guttormsson på Steig i Gudbrandsdalen. Kongen var i begge bryllupene. Om våren dro han til Toten, Hadeland og ut i Viken til Tønsberg. Mens han var der fikk han sendebud fra Knut den mektige i England om at Knut annså Norge for å være en del av det danske riket og ba kongen komme til ham å underkaste seg. Olav avviste dette og sendemennene dro tilbake til England med Olavs bud.

Kong Olav stevnet til seg lendmennene sine og samlet mange menn den sommeren for å ta i mot den hæren Knut holdt på å samle seg i England. Utpå sommeren sendte han også bud til svogeren sin kong Anund som hadde tatt over etter faren. Han mente at dersom Knut tok Norge ville han ikke la Sverige være lenge i fred heller. Anund svarte at han ville gjøre kong Olav fellesskap. Den som først kom til å trenge hjelp skulle få det.

Om høsten kom Knut til Danmark. Han fikk nyss om avtalen mellom Olav og Anund og sendte bud til Anund om at han skulle få være i fred og bød han vennskap. Anund var kjølig mot sendemennene og de returnerte til Knut med dette budskapet.

1027 Denne vinteren lå Olav i Borg. Han sendte Olav Karle den håløygske på ferd til Bjarmland. Han reiste samme sommer sammen med Tore Hund og samlet gods langs hele Kvitsjøen og oppover Dvina. På hjemturen ble Karle drept av Tore Hund med spydet Selsbane.

Kong Olav og Anund hadde avtalt å sette hverandre stevne om våren, men de avventet hva Knut ville gjøre. Knut dro tilbake til England og satte sønnen sin Hordaknut til å styre Danmark.

Olav og Anund holdt hverandre stevne og ble gode venner.

Etter dette dro Olav til Agder og videre til Eigersund. Her ble han liggende å vente på god bør. De fikk høre at Erling Skjalgson nå samlet en hær.

Olav seilte videre til Hordaland og dro på veitsler der Om høsten var han en tur tilbake i Viken før han dro nordover til Trondheimen og Nidaros hvor han ble vinteren over.

Kongen planla nå et angrep mot Danmark og Knud den mektige, for han var sikker på at Knud ikke ville gi seg. Nå kom det bud om at Knud hadde dratt til England og latt Ulv jarl, sønn av Torgils Sprakalegg, til å styre sammen med Hordaknud. Knuds unge sønn. Ulv var en mektig mann som var gift med Estrid, Knud den mektiges datter. De hadde sønnen Svend som var jevngammel med Hordaknud.

Olav sendte Finn Arneson nordover for å samle folk. Finn møtte på Tore Hund og tvang han til å betale store bøter for den ugagn han hadde gjort.

I Falais i Normandie får hertug Robert en uekte sønn med Arletta, en tanners datter. Sønnen blir døpt Viljalm, og får snart tilnavnet Bastarden.

1028 Da Finn kom tilbake til Nidaros fortalte han kongen om dette og at Tore Hund deretter hadde dratt til Knud i England.

Han sendte noen mann til Jemtland for å kreve inn skatter, men de ble tatt til fange.

De fikk hjelp av en kjempe som het Arnljot Gjelline til å flykte og fikk med seg den hilsen til kong Olav at han var den mann Arnljot helst ville møte.

Utpå våren dro Olav med en stor hær av nordlendinger og trøndere av sted. Kongen dro nedover på Møre og holdt ting der og samlet folk. Derfra dro han videre forbi Stad, der kom det også mye folk til ham fra bygdene. Kongen seilte et veldig stort skip med et bisonhode i stavnen. Det het Visund. De seilte til Hordaland og fikk høre at Erling Skjalgson hadde reist til Knut den mektige i England med 4-5 skip, og at Knut hadde leidang ute for å samle en hær å gå mot Norge. Olav seilte østpå og samlet folk der og hadde til slutt en stor hær.

Så seilte Olav mot Danmark. Han gjorde landgang på Sjælland og herjet landet. Kong Anund Olufsson hadde også leidang ute og seilte langs Skåne med en stor hær og herjet der. De to svogerne møttes på Sjælland. Da de møttes gjorde de det kjent for sine egne hærer og for landets folk at de hadde tenkt å legge Danmark under seg, og kreve at folket der tok dem til høvdinger. Landet lå nå åpent og de to kongene hadde en lett jobb.

Knud fikk høre om disse ugjerningene mens han var i England. han gikk straks i gang med å samle en stor hær. Håkon jarl ble den andre høvdingen for denne hæren. selv hadde kongen en drake med 60 rom med forgylte hoder. Håkons skip hadde 40 rom, også den med forgylte hoder. Alle skipene var malt over vannlinjen og hadde seil med grønne, røde og blå striper. Knut reiste med hele hæren og nådde fram til Limfjorden. Der møtte mange danske høvdinger frem og beklaget sin nød overfor Knut og sa det var uråd å sitte kongeløse nå som Olav og svenskekongen ville herje landet. Hordaknut, Knuds sønn, og Ulv jarl som Knut hadde satt til å styre i Danmark, hadde dratt til Jylland for å samle folk. Ulv hadde latt seg ta til konge på flere ting. Han skjønte at Knud var for mektig for ham. Han hadde to valg slutte seg til Knud, eller dra ut av landet. Han valgte det første og sendte sønnen Svend, som var Knuds søstersønn, til Knud for å be om grid. Knud svarte at Ulv fikk samle hær og skip så skulle de snakke om forlik siden. Olav skjønte nå at Knuds hær ble for mektig. Han og Anund seilte isteden langs Skåne og tok til å herje og brenne bygdene der. Slik dro de østover mot sveakongens rike. Folk i landet var imidlertid ikke villige til å gi seg under dem etter at de hadde hørt at Knud hadde kommet vestfra.

Kongene la seg ved Helgeå; der lå de en stund. Nå fikk de høre at Knud var etter dem med hæren sin.

Kongene rådslo nå om hvordan de skulle møte Knut. Anund skulle ta seg av skipene og hæren, men Olav med noe av sin hær skulle lage en felle. Olav dro opp til det vannet Helgeåa renner ut av og laget en kjempedemningen ved osen. Så grov de store grøfter og fikk flere vann til å renne sammen. Det ble store oversvømmelser inne i landet og elvefaret i Helgeå ble tørt. De hogg store trær i elvefaret.

Anunds speidere fikk øye på hæren til Knut mot kvelden en dag. Da lot Anund blåse hærblåst. Hæren rev teltene og væpnet seg , rodde skipene ut av havnen og bant dem sammen klare til kamp. Samtidig sendte Knut speidere til Olav som satte igang med å bryte demningen. Hæren til Knut seilte inn i havnen. Da han så at kongenes hær lå klare til strid, syntes han det ble vel sent på dagen å legge til kamp. Siden han så at Olav og Anund hadde rømt havnen, tenkte han at han kunne benytte seg av den. Om morgenen da det ble lyst var en stor del av folkene oppe på land. De visste ikke ordet av det før vannet kom flommende over dem som en foss. Med flommen fulgte store trær som ødela mange av skipene deres.

Knut ga seg av sted med sin hær.

Kongene ble enige om å holde sammen for Knut ville sannsynligvis ruste seg og komme etter.

Knut hadde speidere etter svenskene, men selv la han til i Øresund og lå der utover høsten.

Olav holdt husting med Anund om dette. Olav mente de skulle vente til danskene ble slitne og Knut mistet flere og flere menn og skip, gjerne til ut på vinteren. Svenskene var uenige i dette og dro hjem, men Olav ble liggende med sin hær enda en stund. Utpå høsten fikk han mange motstridende meldinger og råd om tilstanden i Øresund. Han tok derfor det råd å seile skipene vest i Sverige og legge dem igjen der, for så å dra til Norge til fots. Han dro til Sarpsborg for å bli der vinteren over. Her ga han hæren hjemlov.

Kong Knut fikk vite at Olav hadde dratt til Norge over land og han løste opp leidangen. Samtidig fikk han Tore Hund, Håkon jarl, Erling Skjalgson og mange andre nordmenn som hadde vært med ham til å ta med mye gull til Norge for å få samlet folk der som kunne gå mot Olav. En mengde menn lot seg kjøpe i løpet av denne vinteren. Dette fikk Olav vite om.

Olav hadde et stort julegjestebud. Og ga gjestene flotte gaver den åttende dag jul som skikken var den gang.

Like etter fikk Knud drept svogeren sin, Ulv jarl, etter en krangel over et sjakkspill. og som takk for sviket mens han var i England. Ulv var gift med Estrid datter av Svend Tvæskæg og Sigrid Storråde.

1028 Straks over jul dro Olav til Opplandene og Hedmark. Utpå våren dro han tilbake til Viken og Tønsberg. Det var dårlig med skip å få tak i til leidangen, så han sendte noen menn øst i Gøtaland etter de skipene han hadde latt ligge igjen i Sverige over vinteren. Det var vanskelig for Olav å samle menn nå. det gikk rykter om at Knut den Mektige hadde samlet en uovervinnelig hær og hadde over 1200 skip.

Samme vår dro Knut med hele denne flåten over til Norge. Han la til ved Agder og der kalte han sammen ting. Bøndene tok ham til konge over hele landet, og lovet han troskap. Knut satte sysselmenn og tok gisler av bøndene. derfra dro han oppoverkysten og satte Erling Skjalgson til å styre over kysten fra Gjernestangen til Stad. Så dro han nordover til Nidaros og holdt åttefylkersting der. der ble han tatt til konge over hele Norge. Knut satte Håkon jarl til å styre riket for seg. Så dro han sørover igjen.

I mellomtiden hadde Olavs skip kommet til Tønsberg og de hadde nå tatt inn til Drammen.

Knut holdt ting i hvert fylke på veien sørover langs kysten og krysset Folden over til Sarpsborg. Nå hadde han vunnet hele riket uten kamp og var konge i tre riker.

Tomasmesse (21. desember) Olav ga seg av sted nordover langs kysten.

Ved Jæren ble han angrepet av Erling Skjalgson. Men kongen klarte å lure Erling og fikk tatt ham i en felle. Erling verget seg så modig at ingen noen gang har hørt om en mann som har stått alene så lenge når så mange mann gikk på, og han prøvde aldri å komme unna eller be om nåde. Olav gikk til ham og ropte: "Du vender ansiktet til i dag Erling!" Han svarte: "Ansikt til ansikt skal ørner klores!". Da sa kongen: "Vil du gi deg, Erling?" " Det vil jeg," sa han. Kongen stakk øksen opp i kinnet hans og sa: "Merket skal han bli, drottensvikeren." Da løp Aslak Fitjaskalle til og kløyvde skallen til Erling. Olav ble vred og ropte: " Der hogg du Norge av hendene på meg."

Han fikk mye rett i dette. Etter at Erlingssønnene fikk vite om drapet samlet de folk for å gå mot Olav i Trøndelag, Hokon jarl samlet folk i Hordaland.

Da de var ved Møre kom denne hæren mot dem og Olav måtte ta i fjorden og komme seg over til Lesja. De dro over et sted som nå heter Kongshelleren og hadde et svare strev med å komme over. Det var nå alt over jul. Olav hadde vært konge i Norge i femten år.

1029 Kongen dro dag for dag videre ned Gudbrandsdalen og derfra ut på Hedmark. Kongen ga mange av mennene sin hjemlov. Han holdt en tale der han spådde at Knut ikke ville være konge lenge i landet og at Håkon jarl ikke kom til å ha makten i landet lenge.

Kongen og de folk som fulgte ham, snudde østover til Eidskog; disse var med ham: dronning Astrid, Ulvhild, datteren deres, Magnus, sønn til kong Olav, Ragnvald Brusesson fra Orknøyene, Arnesønnene og noen andre lendmenn og andre utvalgte folk. De dro til Vermland og frem til Nærike. Der bodde de hos en som het Sigtrygg utover våren. Da sommeren kom fikk kongen seg skip og seilte til kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd i Gardariket. Astrid og Ulvhild lot han bli igjen i Sverige.

Svogeren Jarisleiv tok godt i mot ham og ga han så mye land han trengte til å underholde sine menn. Jarisleiv tilbød han også å bli konge over Bulgaria.

Han bestemte seg imidlertid til å reise hjem selv om alle rådet ham fra det.

1030

Like etter jul gjorde han seg ferdig. Jarisleiv utrustet ham med hester og redskap. Magnus ble igjen hos Jarisleiv og Ingegjerd.

Olav kom til Gotland med skipene om våren. der fikk han vite at Håkon jarl hadde druknet og at Norge nå var høvdingløst og ellers mye nytt fra både Sverige og Danmark. Kongen dro videre til Uppsala og satte stevne med kong Anund. Kongen ble glad for å møte kongen. Astrid og Ulvhild kom også ned dit og det ble et gledelig møte for dem alle sammen.

I Norge fikk de fort nyss om at Olav hadde kommet østfra til Sveariket og høvdingene sendte hærbud over hele landet. De av vennene hans i Norge som ville hjelpe ham samlet seg og dro med 600 mann øst over Eidskog til Vermland. Fremst i denne flokken var Olavs bror Harald.

Olav fikk med 400 mann fra Anund og samlet folk oppigjennom Sverige. I Dalarna møtte de Olavs bror, Harald og mange av frendene sine. Det var et svært gledelig møte. De hadde nå 1440 mann.

Dag, en slektning av Olav som hadde slått seg ned i Sverige fikk høre om ferden. Han ville gjerne tilbake til Norge å få seg rike der. Han samlet nå 1200 mann og reiste med denne hæren til kong Olav.

Flokken for nå nordover mot Jemtland og folk sluttet seg til følget. De dro over kjølen og ned i Verdal. Her fikk kongen vite at det var samlet en stor hær mot ham. Kongen dro da til Stavemyrene og mønstret hæren. Den talte 3 600 mann. Av disse var 900 hedninger. Kongen sa at han trengte Guds hjelp og ville ikke blande hedninger i hæren. Han ba dem om å la seg døpe. 400 tok dåpen de 500 andre dro hjem til sitt.

Nå kom imidlertid brødrene Gaukatore og Avrafaste frem med sine menn. De tok dåpen og sluttet seg til Olav. Kongen førte hæren ut gjennom dalen og lot den stanse på Stiklestad.

Der satte kongen ut merker og fylket hæren.

Nå kom det folk til fra alle kanter som stanset opp på Stiklestad. Bøndene samlet en hær på nærmere 15 000 mann.

Kongens menn sto på en bakketopp. Olav ropte til de mennene han kjente som før hadde vært hans venner, før konge hæren løp på.

Det ble et blodig slag. Olav fikk først et hogg i beinet av Torstein Knarresmed, deretter fikk han et spyd i buken av Tore Hund og Kalv Arneson hogg ham i halsen.

Hærene møttes ved middagstid og kongen falt litt før kl. 3. Men da kongen falt ble det mørkt på slagplassen og mørket holdt seg.

Straks etter slaget ble mange av dem som hadde stått mot kongen slått av redsel.

Sigurd Syrs sønn Harald, bror til Olav den hellige på morssiden, var med i slaget. Han ble såret og kom seg bort med andre som flyktet. Ragnvald Brusesson fra Orknøyene fikk han ut av slaget og tok han med til en bonde i skogen langt fra andre folk. Der fikk han pleie av andre til han ble frisk Deretter reiste han til Svitjod; der fant han Ragnvald Bruseson og mange andre av kong Olavs menn.

1031 Ulvhild Olavsdottir vokste opp i Sverige hos onkelen sin kong Anund, sammen med moren dronning Astrid og deler av det norske hoff. Magnus Olavsson bodde i Novgorod hos Jarisleiv som var gift med dronning Astrids halvsøster Ingegjerd.

Etter at Olav ble drept på Stiklestad var det mange som angret at de hadde gått i mot ham. Knut den mektige satte sine menn til å styre over hele landet og de styrte med hard hånd. Mange så gjærtegn som de mente var tydelige bevis på at Olav var Hellig.

Ryktene ble så store at de fikk biskopen med på å grave graven opp over et år etter at Olav var lagt i jorden.

Kisten var like fin som den var ny, og det luktet ny ved av den. Olav så ut som han sov og luktet som et nybadet barn. Huden var frisk og han hadde roser i kinnene. Håret og skjegget hadde vokst. Biskopen klippet hår og skjegg tilbake til lengden det hadde hatt ved dødsfallet. Kong Svein Knutson og moren hans Alfiva forlangte at biskopen tente på håret. Dersom det brant som vanlig ville de ikke akseptere at kongen var hellig. Erkebiskopen tente på håret. Luene brant ut og håret var like helt. Da erklærte biskopen at Olav var hellig. Det ble sendt bud til paven i rom og erkebiskopen lot et høyalter reise der Olav grav hadde vært og reiste Kristkirken over den.

1032 Svein Knutson styrte i ly av sin mor i noen år. Det ble laget strenge lover og krevet inn høye skatter og pålagt store samfunnstjenester. Folk begynte å bli mektig irritert over fremmedstyre.

1033 Trygve Olavson, som påsto han var sønn av Olav Trygvason, kom vest fra England med en stor flokk å prøvde å ta Svein, men falt i kamp ved Soknesund i Rogaland.

1034 Tidlig på våren dro Einar Tamberskjelve og Kalv Arneson avsted for å hente Magnus Olavson i Russland for å hente ham hjem til Norge og ta ham til konge. Da de kom til Jarisleiv holdt han råd med mennene sine og dronningen. Kalv måtte bli fosterfar for Magnus og ta ed på at han skulle gjøre det som sto i hans makt for å gjøre riket til Magnus større og rikere enn før. Dette lovte Kalv.

1035 Straks over jul ga Magnus seg på vei fra Novgorod og ned til Aldeigjeborg ved Ladoga og derfra over til Sigtuna i Sverige. Der møtte han dronning Astrid. Hun tok særdeles vel i mot ham og lot straks stevne et ting. På det tinget sa hun: " Til oss er nå kommet kong Olav den hellige sønn, som heter Magnus. Han vil fare til Norge og kreve farsarven sin. Jeg har stor skyldighet til å hjelpe ham til denne ferden; for han er min stesønn, slik som det er kjent for alle, både svensker og nordmenn. Jeg skal ikke spare på noe som jeg har i min makt for at hans styrke skal bli så stor som råd er, hverken folkemakt, som jeg rår for, eller penger. Og alle de som gir seg i lag med ham på denne ferden, skal være visse på fullt vennskap av meg. Jeg vil og kunngjøre at jeg vil gi meg i lag med ham på ferden. Da vil det være lett for alle å se at jeg heller ikke sparer på noe annet av det som jeg kan gi ham til hjelp." Slik talte hun lenge og klokt. Mange svarte at svenskene hadde vunnet lite ære av sin ferd til Norge med Olav Digre og at de derfor hadde lite hug på denne ferden. " Alle de som vil være manndoms menn, lar seg vel ikke skremme av slikt. Og har noen mistet frender med den hellige kong Olav eller selv fått sår, så er det nå manndomsverk å fare til Norge og hevne det." Astrid talte så godt at hun fikk mye folk med seg til å følge Magnus til Norge. Søsteren Ulvhild fulgte også med slik familien hadde fulgt Olav. Svend Knudson fikk høre om Magnus ferd og sendte hærpil og stevnet bondefolket til seg. Han sa han ville gå mot Magnus Olavson. Få bønder møtte, og de som møtte sa rett ut at de ville følge Magnus. Svend tok da det råd å fare til Danmark der alt folket var tro mot ham i stedet for å strides i Norge. Magnus for over hele Norge det året og ble tatt til konge over hele landet. Knud den mektige døde i England det året etter 27 år som konge i Danmark, 24 år som konge i England og 7 år som konge i Norge. Svend Knudsson døde samme vinter i Danmark. Sønnen Harald tok over makten i Danmark.

1036 Kong Magnus sin mor, Alvhild, kom til hirden. Kong Magnus tok vel i mot henne. Hun hadde vært med på reisene også før. Hun hadde da vært en vanlig tjenestejente. Nå forlangte hun hedersplassen ved siden av kongen. Dette skapte en sår strid mellom Alvhild og Astrid. De kunne ikke være i hus med hverandre. Sigvat skald sa etter at de hadde hatt en ordstrid med hverandre at Alvhild villig burde la dronning Astrid sitte på den fremste plassen, selv om hun med Gud hjelp selv hadde kommet seg vel fram her i livet. Og Astrid skulle komme i hug at hun selv, som var datter av kong Olav Svenske og en vendisk jarlsdatter som het Edla og hadde vært fange hos svenskene, og således selv var et frillebarn.

Etter dette lugnet striden seg mellom de to. Sigvat ble Magnus fremste rådgiver.

1042 Kong Harald i England dør fem år etter sin far. Hordaknut ville nå sikre at ikke engelskmennene slo seg løs, mens han satt hjemme i Danmark. Han hadde derfor dratt til England og gjort Edvard til medkonge. Edvard var sønn til Englandskongen Adalråd og Hordaknuts egen mor Emma, som var datter av Rikard Rudejarl. Han døde imidlertid av sykdom dette året og Edvard ble enekonge i England. Sven Estridssøn begav seg straks til England, hvor han håpet å bestige sin frendes trone. Han satte igjen en dansk besetning og mente seg trygg på makten. Dels fordi han stolte på sine nære pårørende Godwins sønner, og dels fordi Edvards dumhet og dorskhet gjorde ham trygg. Svend var sønn av Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Svends mor var Estrid, datter til Svend Tvæskæg. Hun var søster til Knud den mektige på farssiden og til Oluf Skøtkonung på morssiden; deres mor var Sigrid Storråde. Ulv var blitt drept av Knud den mektige etter et sjakkspill. (Egentlig som hevn for hans forræderi.)

Magnus sendte nå menn til Danmark med ordsending til alle menn som hadde bundet seg til ham med ed da det ble gjort forlik mellom ham og Hordaknut. Han sa at han ville ta under seg hele daneveldet etter ed og avtale. Han reiste så til Danmark og lot seg ta til konge. Det var nå ute med Knudsslekten og Olav den helliges ry hjalp sønnen godt på denne ferden.

Han satte Svend Estridsson, som var til bake fra England til jarl over dette riket for å beskytte det mot vender, kurer og sakser. Svend mente imidlertid at han selv hadde arverett til riket, og ga seg bare motvillig inn under Magnus.

Erkebiskopen av Bremen fikk høre at Magnus var i Danmark og han dro helt til Slesvig for å forhandle med ham. Med seg i følget hadde han hertug Berhard. Under forhandlingene ble kong Magnus søster Ulvhild Olavsdottir festet til hertugens eldste sønn Ordulf.

Mens Svend var i Danmark benyttet Harald Godwinson seg av anledningen til å ta makten. Han lot Edvard beholde kongenavnet, men hadde selv den myndighet hans stand egentlig ikke tillot ham. Dette var imidlertid ikke nok for ham og han ryddet også Edvard av veien.

1043 Søsteren til Hordaknut, Gunnhild som hadde vært gift med keiser Henrik III i Saksland dør. Dette svekker samtidig den tidligere allianse med knytlingene og Sachsen. Rett etter bryllupet med Ulvhild drepte Ordulf en viss Harald, jarl i Danmark, skjønt denne var sakesløs. Dette gjorde han for å vise seg imøtekommende overfor sin svoger. Harald hadde kommet sørfra og krysset Elben på vei til Danmark. Denne saken førte stor ulykke over hertugens hus.

Venderne i Jomsborg prøvde nå å slå seg fri fra Danmark. Dette hørte Magnus og han reiste til Jomsborg. Han vant straks borgen, drepte mange folk der og brente byen og bygdene vidt omkring og gjorde stort hærverk. Magnus tok seg tilbake til Danmark og gjorde seg ferdig til å sitte der om vinteren. Men han sendte fra seg hæren, både den danske og mange av dem som hadde fulgt ham fra Norge.

Samtidig hadde Svend Estridsson sveket sin oppgave og latt seg ta til konge mange steder i Danmark Han hadde nå vært i Sverige og samlet en stor hær for å ta Magnus. Samtidig kom det bud om at venderne hadde ute en stor hær for å ta Magnus. Magnus måtte nå gjøre et valg. Skulle han rykke mot sin konkurrent om tronen, eller skulle han satse på å redde rikets sikkerhet? Han valgte det siste. Selv om han opprinnelig var en utenlandsk høvding ville han stå ved sitt ord til de danske høvdinger og heller våge livet for et land, hvis krone vaklet på hans hode.

Magnus stevnet en stor hær til seg fra hele Danmark og han fikk snart samlet en stor hær fra hele Jylland. Dit kom også svogeren Ordulf Billung av Sachsen med en stor sakserhær.

Danehøvdingene egget til strid. Flokkene dro sørover til Hedeby (Slesvig) som danskene hadde fått av sakserne forut. Da de lå ved Skotborg-å på Lyrskoghede, fikk de melding om venderhæren, og det med at den var så stor at ingen kunne telle dem, og at Magnus ingen ting kunne gjøre mot denne store hæren, og at han ikke hadde annet å gjøre enn å flykte unna. Magnus ville holde rådsmøte med høvdingene. Ordulf rådde ham fra det. " På slike rådsmøter kommer bare de negative frem og ser på alle hindrene. Det er feigingene som tar ordet på slike rådsmøter," sa han. Magnus holdt allikevel møte for å høre om de syntes det mulig å kunne vinne. Alle så nær som Ordulf rådde fra. Det ble til at kongen lyttet til svogeren.

Han lot blåse sammen hele hæren, og han lot alle menn ta hærklær på. De lå hele natten under skjoldene fordi de viste venderhæren var i nærheten. Magnus brukte natten til bønn og sang sammen med prestene. Dagen etter var 28. september - Mikkelsmesse. Kongen sovnet mot dag. Da hadde han en drøm der han så sin far, Olav den hellige, som kom til ham. Olav sa at han ikke skulle være redd og deretter flere syn på hvilke tegn han skulle få. I drømmen så han at han nedla en stor ørn. Og dette skjedde da han rykket mot venderhæren. Kongen fikk øye på en stor ørn. Han sporet hesten og felte ørnen med et kastespyd i det den bredte sine vinger. Da de var helt inn på venderhæren, hørte hele folket en klokkelyd fra luften. Alle som hadde vært i Nidaros syntes det var som det ble ringt med "Glad", en klokke Olav hadde gitt til Klemenskirken.

Dette ildnet mennene og Magnus sto opp og ropte at de skule blåse til slag. Da dro venderne mot dem sørfra over elven, og hele kongshæren sprang opp og gikk mot hedningene. Kongen kastet av seg ringbrynjen og hadde en rød silkeskjorte ytterst; i hånden tok han øksa Hel, som kong Olav hadde eid.

Oppildnet av sin djerve fyrste styrtet nå nordmennene i bred vifte fram mot den veldige venderhæren. Men venderne sendte rasende okser mot dem. Dyrene var forsynt med spjeld for øynene og kvasse lange spyd var festet til okseryggene. Men de angripende nordiske berserker løp dem uredde i møte, mens de skrek hest og uhyggelig over Lyrskog hede. Kongsmennene og sakserne så at her sto ikke bare en kamp mellom sør og nord, men også mellom øst og vest på spill. Skrikene skar gjennom marg og ben. Oksene ble slått av skrekk, snudde og stormet deretter i ofse og redsel mot venderne selv. Nå vendte oksespissene mot venderne, spiddet dem, og trampet dem i hjel. Panikken grep de hjelmprydede venderne.

Dette store og viktige slaget varte ikke lenge. Der de kom sammen falt venderne i enorme antall. De som sto lenger bak, ga seg til å rømme, og ble hogd ned som bufe bakfra. Kongen forfulgte dem som flyktet, øst over heden. Det skal ha falt over 15 000 mann i dette slaget.

Etter dette gikk det gjetord om at ingen kunne stå seg mot Magnus Olavsson for han hadde far sin så nær at han var uovervinnelig. Svend Estridssøn tapte nå mange tilhengere og makt. Også den kristne slaviske fyrsten Gotskalk skiftet side. Svend flyktet til sine mødrene slekt i Skåne. I Sigtuna møter han den høsten Harald Sigurdsson, halvbroren til Olav den hellige. Oluf Skøtkonung var morfar til Elisabeth (= Ellisiv), Haralds kone, og Svends mor Estrid var søster. De hilste glade på hverandre og sluttet forbund.

1043-1045 Magnus var nå konge i både Danmark og Norge, men hadde flere slag mot Svend Estridssøn tilhengere og andre dansker som ville ta riket.

1046 Keiser Henrik III ble utsatt for et bakholdsangrep i byen Lesum hvor han skulle innby danskekongen Svend til forhandlinger. Grev Tietmar, bror til hertug Berhard II står bak dette. Han vil fri seg fra anklagen med en tvekamp, men blir drept av en av sine egne vasaller som het Arnold. Arnold blir tatt til fange av Tietmars sønn ikke menge dager etter. Han blir hengt opp etter bena mellom to hunder og dør slik. Da ble Tietmars sønn selv tatt til fange av keiseren og dømt til livsvarig landflyktighet. Grev Tietmars død fylte hans bror hertugen og dennes sønner Ordulf og Hermann med forbitrelse mot erkebiskopen, og fra den tid forfulgte de ham og hans kirke med dødelig hat.. Av og til syntes partene riktignok forsonet av fred, men hertugens menn husket like fullt det gamle hat som deres fedre hadde følt overfor kirken.

1047 Magnus skal sette etter Svend Estridssøn i hans landflyktighet i Skåne. I det han rir forbi Alstad, sprang en hare opp som skremte hesten så den slår rytteren av og han faller på et gjerde med noen harde splinter og dør.

1048 Erkebiskopen arbeider ivrig for å oppnå en forsoning med den nye danskekongen Svend. Dette nøret opp under det dårlige forholdet mellom kirken og hertugen av Sachsen. Hertugen hadde stått på Magnus den godes side. Det ble ikke bedre da erkebiskopen fikk keiseren til å kalle danskekongen til Sachsen for å sverge evig vennskap.

Blant de slaviske folk var det en del innbyrdes kamper på denne tiden. Tolosanterne, rethererne og chizzinerne ble alle slått av circipanerne. Den tapende part kalte da fyrst Gotskalk, hertug Berhard og danskekongen til hjelp og førte dem mot fienden. I syv uker underholdt de av egne midler denne veldige hæren fra tre land. Det falt mange, circipanerne gjorde stor motstand, men måtte til slutt gi opp. De tilbød seg som skattland for fyrstene og slik ble det fred.

Sakserne ble etter dette kritisert for å være griske og tenke mer på penger enn på å spre troen.

Hertugen forlot den gamle borgen i Hamburg og bygget en ny festning for seg og sine mellom Elben og den bekken som heter Alster. Slik ble hertugen boende i den nye byen og erkebiskopen i den gamle.

Erkebiskopen hadde for vane å kritisere stormennene mens han spiste med sine gjester. Hos noen påpekte han tåpeligheter, hos andre griskhet, mange ble kritisert for sin lave byrd, alle ble de bebreidet for troløshet, fordi de var utakknemmelige mot den kongen som hadde løftet dem ut av sølen. Biskopen ble etterhvert kjent for sitt sladder. Han ble ille beryktet for overtro og skryt og dette førte også til hat. Hertug Berhard og sønnene Ordulf og Hermann var i særlig grad fiendtlig innstilt mot både ham og kirken.

Friserne skyldte på denne tiden store skatter til hertugen. Han dro da avgårde med en hær og hadde i følget erkebiskopen. Biskopen sa senere at han bare hadde blitt med for å forsone de opprørske friserne med hertugen. Hertugen forlangte hele det skyldige beløpet av friserne og ville ikke på noen måte forsone seg med de 700 mark sølv friserne tilbød. Dette førte til at friserne ble grepet av raseri og påførte sakserne store tap. Erkebiskopen skyldte dette utfallet på hertugens folk og deres griskhet.

Berhard sa en gang at han hadde sett i en drøm at han sønner skulle bringe undergang over Bremenkirken. I drømmen hadde han først sett bjørner og villsvin, deretter hjorter og til slutt harer som forlot hans hus og gikk inn i kirken. "Bjørnene og villsvinene er våre forfedre", sa han. "Deres tapperhet væpnet dem liksom med tenner. Hjortene er jeg og min bror, vi er bare utstyrt med horn. Men harene er våre sønner, de er fryktsomme og ikke særlig tapre. Jeg er redd de skal angripe kirken og nedkalle Guds vrede over seg."

Harald Sigurdsson bød ut leidang denne sommeren og gikk til angrep på Jylland. Svend gikk til møte med ham ved Dørså, men kom kraftig til kort. Harald herjet og brente Jylland. Han brente blant annet gården til høvdingen Torkjel Gøysa. Harald fikk vite at Torkjels døtre hadde drevet og spottet ham. Om vinteren hadde de hatt det moro med å skjære anker ut av osten og sagt at så sterke anker trengtes til nordmennenes krigsskip. Harald tok dem nå til fange og bant dem i ankerkjettingen. Torkjel løste ut døtrene sine med en umåtelig stor pengesum. Ved Viskå møttes Harald og Svend for annen gang. Danskene så at nordmennene var klart overlegne, men bandt skipene sammen i et håp om at de alikevel skulle kunne vinne. Men også her ble det et sviende nederlag for danskene. Mange flyktet i havet og druknet og andre stakk seg unna. Dette var en stor skam for danene. Skjalm Hvide og hans styrmann Aslak kjempet imidlertid en god kamp og sørget for at danene behodlt noe ære.

Etter slaget sendte Harald størstedelen av bondehæren hjem og dro sørover med hirden og lendmennene, sine venner og den del av bondehæren som bodde nærmest danene. De dro hele veien nedover til Hedeby og herjet landet og byen. Så seilte de nordover med 60 store skip tunglastet med hærfang.

Svend fikk nå forsterkninger fra Skåne og Sjælland og flere andre øyer. Da nordmennene kom utfor Tjoda bød Svend seg å kjempe mot Harald om han ville gå i land. Danene hadde mer enn dobbelt så mange menn, men Harald sa at han ville kjempe om danene ville møte ham til sjøs. Harald seilte nordover og la seg til under Læsø og lå der om natten. Om morgene fikk de se at det skinte som en ildebrann på den andre siden av havet. Det var solen som ga gjenskinn fra Svend sine forgylte krigsskip. Og skjoldene langs rellingen. Danene var nå klart overlegne og Harald måtte prøve å stikke. Danenes skip var lette og gikk raskt i vannet. Nodmennes skip var tunglastet og våte. Harald ga derfor ordre om å begynne å kaste gods ut av skipene. Danene ble noe sinket, men dro alikevel innpå. Da ga Harald ordre om å hive danske gisler over bord. Svend ga ordre om at disse mennes liv skulle berges. Nordmennene kom unna og danskene returnerte.

1049 Ivar Hvite, dattersønn til Håkon jarl var en gjev høvding på Opplandene. Hans sønn var Håkon. Om han ble det sagt at han sto over alle i Norge på den tiden i djervhet, styrke og dyktighet. Etter at Harald hadde fått drept Einar Tamberskjelve var han blitt mektig upopulær. Den eneste grunnen til at de ikke bøndene gikk mot ham var at de manglet en fører. Mange ønsket Håkon Ivarsson i denne possisjonen. Håkon var en frende av Bergljot, Einars kone. Harald viste om dette og fikk mågen sin Finn Arnesson til å dra til Håkon for å inngå en avtale. Håkon sa at han følte stor plikt til å hevne frendene sine og at han hadde fått hvite fra Trøndelag at han hadde nok støtte der til å gjøre oppstand mot kongen. Han så imidlertid at han også hadde mye å tape på en slik strid. Han var villig til å inngå et forlik med kongen dersom han ville gi henne Ragnhild, datter til kong Magnus Olavsson i ekte. Finn lovet dette på kongens vegne.

1050 Håkon ville nå ha avtalen innfridd og dro til Harald. Harald sa at han ville oppfyllle sin del av avtalen, men sa at Håkon selv måtte spørre Ragnhild. "Det er ikke rådelig for deg eller noen annen å få Ragnhild dersom hun ikke selv samtykker."

Håkon dro til Ragnhild. Hun sa at hennes far nok ikke ville gitt henne bort til noen mann med mindre verdighet enn en konge. Og at det ikke var ventelig at hun skulle si ja til en som ikke hadde noen høy verdighet.

Håkon gikk da til Harald og ba ham om å gi han jarletittel slik at avtalen kunne oppfylles.

Harald sa at det ikke kunne være mer enn en jarl i riket og at han ikke ville ta den tittelen fra Orm.

Håkon skjønte straks at han ikke fikk fremgang og ble mektig sint. Han reiste straks fra landet med et langskip som hadde godt mannskap. Han reiste da til Svend Estridssønn som var mågen hans. Svend tok godt imot ham og satte ham til landvernsmann mot vikinger.

Åsmund het en man som var søstersønn og fostersønn til kong Svend. Svend holdt meget av ham. Han var imidlertid en villstyring og drapsmann. Folket var mektig lei av han herjinger og de ba Svend om å straffe ham. Svend fikk ham fanget og satte ham i jern for en stund. Han tenkte det ville mildne ham. Men da Åsmund slapp løs rømte han og startet herjingene igjen. Folk beklaget seg til Svend. Svend sa da at de ikke skulle beklage seg til ham "Hvorfor går dere ikke til Håkon Ivarsson? Han er min landvern mann her, og han er satt til å skaffe fred for dere bønder og til å holde vikinger i age. Det ble sagt meg at Håkon var en djerv og modig mann, men nå ser det ut til at han ikke vil komme noen steder hvor det synes å være noen fare på ferde." Disse ordene kom Håkon for øret. Han dro da straks for å finne Åsmund, og de møttes med skip. Håkon la straks til kamp og det ble et stort og hardt slag. Håkon gikk opp på skipet til Åsmund og ryddet det. Håkon og Åsmund kom i direkte strid og Håkon hogg hoet av Åsmund. Håkon tok hodet og skyndte seg til Svend. Han kom nettopp som kongen hadde satt seg til bords. Håkon gikk frem til bordet og la hodet foran kongen, og spurte om han kjente det. Kongen svarte ingenting, men ble blodrød å se på. Så gikk Håkon bort. Straks etter sendte kongen menn til ham og ba ham fare bort fra hans tjeneste.

Håkon dro nord til eiendommene sine i Norge. I mellomtiden var Orm jarl død, og han fikk både jarle tittel og Ragnhild som han var lovet. Håkon svor nå Harald troskap.

1051 Harald gjør et nytt angrep på Danmark. Da han kom syd til Fyn lå det en stor hær å ventet. Kongen delte flokken i to og gjorde klart for å få folket i land og . Han lot Kalv Arnesson lede den ene flokken og ba dem gå først så skulle han komme etter med resten.

Da kalv og hans menn gikk i land, kom det brått folk i mot dem. Kalv gikk straks til kamp, men striden ble ikke lang, for kalv kom straks ut for stor overmakt og kom på flukt med sine folk. Men danene fulgte etter og mange nordmenn falt. Også Kalv ble drept. Kong Harald gikk i land med sin fylking. De hadde ikke gått langt før de fant falne. og de fant også kalvs lik. Men kongen gikk opp i landet og herjet og drepte mange folk der.

Mange ville ha det til at Harald hadde ordnet det slik for å hevne Kalv. Finn Arnesson, Kalvs bror tok dette så hardt at han forlot Norge og reiste til kong Svend i Danmark og betrodde at han kjente fiendskap med kong Harald. De talte lenge i enerom og Svend ga ham jarledømme over Halland, og satte ham til landvern mot nordmennene.

Viljalm Bastarden besøker fetteren, den barnløse kong Edward av England. Edward skal under dette besøket ha lovet Viljalm kongedømme etter seg.

1052 Kong Harald lot reise en kjøpstad øst i Oslo, og der holdt han ofte til, for det var god tilførsel der, og rik landsbygd omkring.

Om sommeren dro han på ny til Danmark Han dro inn i Limfjorden og herjet landet på begge sider, men overalt hadde danene samlet folk mot ham. Han tok tilflukt på en øy. Men de fant ikke noe vann der. De fanget en lyngorm som de tynte over varmen. Da de slapp den hadde de en snor til den og der den gikk ned i jorden tok de til å grave etter vann og fant det i mengder.

Svend satte nå etter Harald. Det gikk imidlertid seint å få flåten inn fjordmunningen som bare tok et skip av gangen. Kon Harald dro straks inn til Løgstørbredningen og fikk losset og dratt skipene over eidet til vesthavet om natten. De klarte derfor såvidt å smette unna danske hæren.

1053 Svend slutter forbund med den tyske keiser. Heinrich den III og Svend har et møte i Merseburg. Samme år slutter han forbund med Venderknésen Gotskalk og hertug Bernhard av Sachsen.

Viljalm Bastarden trosser et pavelig forbud og gifter seg med Mathilde, datter av grev Baldvin av Flandern, en etterkommer av Alfred den gamle av England. På den måten styrket han sine bånd til den Engelske trone.

1052-1062 Det var stridigheter mellom Svend og Harald nesten hele tiden. Svend følte Harald som sin sanne plageånd.

1054 Kong Henrik av Frankrike føler at hertug Viljalm av Normandi er i ferd med å bli for mektig etter at han inngikk en allianse med Flandern. Han gjør et mislykket forsøk på å styrte hertugen.

1058 Kong Henrik gjør et nytt forsøk på å styrte Viljalm Bastarden, også dette mislykket.

1062 Svend fikk den vinteren bud fra Harald om å komme til Gøtaelv om sommeren for å sloss, slik at de engang for alle kunne avgjøre hvem som skulle ha kongemakten i begge riker i arv etter Magnus. Svend ville ikke dette, men forlikes. Kong Harald bød nå ut full leidang fra Norge, og da våren kom seilte han med 150 skip øst til Gøtaelv. Danene lå med hæren sin ved Fyn. Han sendte bud til Svend om kamp. Deretter dro han sørover langs Halland og herjet vidt omkring. Han la med hæren inn i Lovefjorden og herjet landet opp der. Kort etter kom Svend og danehæren med 300 skip. Mange nordmenn vile rømme, men Harald ville slåss.

De to kongene la sine egne skip i midten med de beste skipene nærmest. Harald med Håkon Ivarsson jarls hær ytterst på den ene siden og trønderhæren ytterst på den andre.

Svend hadde Finn Arnesson jarl nærmest på den ene siden. Danene bandt skipene sine sammen. Svend hadde seks jarler i sin hær.

Det ble en hard og kvass strid. Begge kongene egget folkene sine. Slaget tok til seint på kvelden og det holdt på hele natten.

Håkon jarl hadde ikke bundet sine skip sammen og han rodde med sine skip inn imellom der det trengtes.

Kong Harald fikk bordet skipet til Svend og ryddet det.

Danene begynte og rømme. Det var et fryktelig mannefall og mer enn 70 skip lå igjen. Dette var et pinlig slag for danene.

Svend kom seg unna og fikk tak i en liten båt. Han kledde seg i en bredbremmet hatt og rodde bort til Håkon jarl som lå etter med skipet sitt., mens kongen og resten av hæren drev på å forfølge fienden. Han ropte opp på skipet: "Hvor er jarlen?" Jarlen var i forrommmet og stoppet blodet på en mann. Jarlen så på mannen med hatten og spurte hva han het. "Vandråd" er her: tar du med meg jarl." Jarlen bøyde seg utover rællingen til ham. Da sa mannen i båten.: "Jeg vil ta mot livet av deg om du vil gi meg det." Jarlen reiste seg opp og ropte på to av sine menn, og sa: " Gå i båten og før Vandråd til lands; følg ham så til Karl bonde, min venn. Si ham det til kjenningstegn at han skal la Vandråd få den hesten som jeg ga Karl i forgårs, og han skal gi ham sin egen sal og sin sønn til følge." Så gikk de ned i båten og tok til årene, Vandråd styrte. Dete var i grålysningen. Da var også ferdselen størst av skip, som rodde til lands. Vandråd styrte der han syntes det var rommeligst mellom skipene. Når et av nordmennenes skip rodde nær dem, sa jarlsmennene hvem de var, og alle lot dem fare dit de ville. Vandråd styrte frem langs med stranden og la ikke til lands før de kom forbi den store mengden av skip. Så gikk de opp til Karls gård, og da tok det til å lysne.

De gikk inn i stua; der var Karl nettopp påkledd. jarlsmennene fortalte ham ærendet sitt. Karl sa at de først skulle få seg mat, han lot sett bord frem til dem og ga dem vann til å vaske seg i. Da kom kona inn i stua og sa straks: "Det er da underlig også at vi aldri skal få søvn eller ro i natt for skrik og ståk." Karl svarte: "Vet du ikke at kongene har holdt slag her i natt?" Hun spurte: "Hvem har vunnet?" Karl svarte:" Nordmennene har fått seier." Da har han nok flyktet, kongen vår," sier hun. Karl svarte: "Folk vet ikke om han har flyktet eller falt."Hun sa: "Det er en stakkar til konge vi har; han er både halt og redd." Da sa Vandråd: " Kongen er nok ikke redd, men seiersæl er han ikke." Vandråd vasket seg sist; og da han tok håndkledet tørket han seg midt på det. Kona i huset tok håndkledet og rev det fra ham og sa: "Lite folkeskikk har du: det er bare en bondetamp som væter hele duken på én gang." Vandråd svarte: "Slik får jeg det nok en gang igjen, at jeg kan tørke meg midt på håndkledet." Så satte Karl et bord for dem, og Vandråd satte seg i midten. De spiste en stund og så gikk de ut. Da var hesten ferdig, og sønn til Karl skulle følge med, og han hadde en annen hest. Så red de bort til skogen, men jarlsmennene gikk tilbake til båten og rodde ut til jarleskipet.

Haralds menn gjennomtrålet alle skipene på jakt etter gjenlevende og liket til Svend. De var nesten sikre på at han var falt. Men de fant det ikke.

1063 Svend kom seg til Sjælland og hele hæren kom til ham. Han satt i Danmark den vinteren og styrte landet sitt som før. Om vinteren sendte han bud til Halland etter Karl og kona hans. Da de kom til kongen , kalte han Karl til seg, og så spurte kongen om han kjente ham eller syntes han hadde sett ham før. Karl svarte: "Jeg kjenner deg nå , konge, og jeg kjente deg før, straks jeg så deg. Det er Gud å takke at den vesle hjelpen jeg ga deg kom deg til nytte." Kongen svarte: "For alle de dager jeg vil komme til å leve heretter, har jeg deg å takke. Nå vil jeg fast lønne deg slik at jeg gir deg en gård på Sjælland som du kan velge deg, og så vil jeg gjøre deg til en stor mann om du høver til det." Karl sa: "Jeg vil be deg om en ting, konge, at du lar meg få med kona mi." Kongen sa da: "Det vil jeg ikke gi deg lov til, for jeg skal gi deg en kone som er mye bedre og kokere. Men kona di kan få ha den gården som dere før har hatt." Kongen ga Karl en stor gård og fikk i stand et godt giftermål for ham, og han ble siden en stor og mektig mann.

1064 Det ble snart kjent i Norge at Håkon jarl var opphav til at Svend hadde kommet fra det med livet. Dette skapte strid mellom Harald og Håkon. Denne vinteren gikk det mange bud mellom Norge og Danmark om at de to kongene måtte slutte fred. Til slutt ble det avgjort at de skulle møtes ved Gøtaelv. Her kom det til forlik og kongene ble enige om at Harald skulle ha Norge og Svend Danmark etter de gamle grensene. Enhver skulle ha det hærfang de hadde fått gjennom stridighetene.

Edvard Adalrådssson var konge i England etter halvbroren Hordaknut. Han ble kalt Edvard den gode. Mor til kong Edvard var Emma, datter til Rikard Rudajarl. Hennes bror var Robert jarl, far til Viljalm Bastard (Erobreren), som da var hertug i Ruda i Normandi (Rouen). Kong Edvard var gift med Gyda, datter til jarlen Gudine Ulvnadsson. Hennes yngste bror var Harald Gudinesson. Harald dro denne sommeren til Bretland. Da de kom ut i sjøen, fikk de motvind og drev til havs. De tok i land vest i Normandi og hadde hatt en farlig storm. De kom inn til Ruda og fant der Viljalm jarl. Han tok med glede i mot fetterens svoger og hans følge, og Harald var der som gjest lenge om høsten for stormene varte ved, og det var ikke til å komme ut på havet. Da det led på vinteren, talte jarlen og Harald om at Harald skulle slå seg ned der om vinteren. Harald satt i høgsetet på den ene siden av jarlen, og på den andre siden satt jarlens hustru Mathilde av Flandern; hun var den vakreste kvinne noen kunne se. Disse tre satt gjerne og snakket sammen ved drikken og hygget seg. Jarlen gikk oftest tidlig til sengs, men Harald satt lenge om kvelden og talte med jarlens hustru; slik gikk det lenge om vinteren. Og de fleste mente de var elskere.

1065

En gang Viljalms hustru og Harald Gudinesson pratet sammen sa hun: " Nå har jarlen talt med meg og spurt hva vi snakker om så ofte, og nå er han harm."

Harald svarte: "Vi skal la ham vite snarest mulig alt det vi har pratet om." Dagen etter sa Harald til kongen: "Det har jeg å si deg jarl, at det ligger mer under det at jeg kom hit, enn det jeg hittil har kommet frem med. Jeg tenkte å be om din datter til hustru. Dette har jeg ofte talt om for hennes mor, og hun har lovt meg det at hun skal støtte denne saken hos deg."

Jarlen hadde liten lit til denne forklaringen, men de som var til stede støttet ekteskapsplanen.

Det ble slik at jarledatteren ble festet til Harald. Men da hun var ung, ble det avtalt å vente noen år med bryllup. Forholdet mellom jarlen og Harald hadde allikevel fått en knekk.

Da våren kom, gjorde Harald ferdig skipet sitt og dro bort.

1066

Kong Edvard dør på sotteseng den 5. januar. Det blir strid om riket etter ham. Harald Guninesson lot føre vitner på at kong Edvard ga ham riket på sin dødsdag, men både nordmennene og danene gjorde krav på riket. Harald Gudinesson gikk seirende ut av striden i slaget ved Stanford bridge mot Harald Sigurdson Hardråde, der Harald Hardråde ble drept.

Rudejarlen Viljalm Bastard fikk høre at kong Edvard hans frende var død, og det med at da var Harald Gudinesson tatt til konge i England. Viljalm mente han hadde større rett på riket som fetter av den avdøde kongen enn en inngiftet svoger. Hans kjølige forhold til Harald bidro også til at han dro sammen en hær i Normandi med en stor mengde menn og nok av skip. Den dagen han skulle ri ut av byen til skipene sine, og han var kommet opp på hesten, gikk Mathilde til ham og ville tale med ham. Men da han så det, sparket han til henne med hælen og satte sporten for brystet på henne, så det sto dypt inn. Hun falt og fikk straks sin død. Jarlen kom til Pevensey den 28. september, bare noen dager etter at Olav den helliges bror Harald hardråde hadde falt i slaget ved Stanford bridge. Da jarlen kom til England herjet han og la under seg landet hvor han kom. Viljalm jarl var større og sterkere enn andre, en god rytter, en stor hærmann. Han var svært hard av seg, men en klok mann.

Harald og Viljalm møttes sør i England ved Hastings. Der ble det et stort slag den 14. oktober, og der falt Harald Gudinesson 19 dager etter at han hadde felt Harald Hardråde.

Viljalm lot seg ta til konge i England og ble kronet 1. juledag i Westminster Abbey som fetteren Edward nettopp hadde fått fullført. Han var siden konge i England i 21 år.

1060 - 1066 Hertug Berhard av Sachsen dør og han sønner Ordulf og Hermann arver ham og hans riker i slavernes land, nord for Elben og i Sachsen. Etter farens død besluttet sønnene åpent at de skulle hevne erkebiskop Adalberts svik mot slekten. Ordulf hadde allerede før farens død herjet Bremerbispedømmets eiendommer i Frisland og straffet de av kirkens menn der han mente hadde oppildnet til motstand mot faren. Andre, til og med de de fredsforhandlere som ble sendt ham, lot han offentlig piske og snauklippe. Til slutt angrep han på alle måter kirken og dens folk, han plyndret, drepte og tok ingen hensyn. Erkebiskopen svarte med å true med bannlysningens sverd overfor Ordulf, men oppnådde ikke annet enn å bli ledd ut ved hoffet. Erkebiskopen så derfor tiden an og knyttet grev Hermann til seg som vasall bare for å splitte de sammensvorne brødrene. Erkebiskopen benyttet seg av greven som hærfører, da han som barnekongens lærer og fremste rådgiver dro i felten mot Ungarn. De vendte tilbake som seierherrer etter å ha gjeninnsatt Salomon på den ungarske tronen.

Grev Hermann håpet nå på et stort len og bad om det. Da erkebiskopen ikke ville gi ham det, ble han rasende og gikk mot Bremen med en mannsterk hær. Der plyndret han alt han kom over, og sparte bare kirken selv. Alt kveg og alle hester ble tatt som bytte. Slik for han frem i hele bispedømmet og etterlot kirkens folk nakne og nødstedte.

Erkebiskopen hadde på den tiden ledelsen ved hoffet. Han fikk der greven sendt i landflyktighet etter en avgjørelse ved den keiserlige domstol.

Kongens nære bånd til hertugslekten gjorde imidlertid at han ble benådet etter et år.

Deretter ga grev Hermann og hans bror hertug Ordulf kirken oppreisning. Som bot for sine overgrep ga de 50 gårder. Av disse var den største Altenwalde skyldig en måneds plikttjeneste, og den minste, Ambergen, betalte fjorten dagers tjeneste.

Det var mye uro rundt erkebiskopen og hans hus. Adalbert ble beskyldt for å være en verdslig og maktsyk herre. Han fikk ord på seg for å være en kjetter og higet bare etter makt ved det keiserlige hoff. Her oppnådde han å bli riksforstander. Her startet han en kjeppjakt for å utrydde av Herrens stad alle dem som gjør urett. Alle biskoper og fyrster i riket fikk nå nok av dem maktsyke erkebiskopen og samlet seg i Triburg, der kongen personlig var tilstede, og fordrev erkebiskopen fra hoffet.

Da hertugene hadde lyktes i dette ble de meget glade og satte ytterligere krefter på å få Adalbert fjernet også fra hans bispedømme. Hele hertugens hus drev sitt spill med sin hyrde, kirken, folket og helligdommen.

Ordulf Billung og Ulvhild Olavsdottir hadde fått en sønn som ble oppkalt etter sin onkel Magnus den gode. Denne Magnus var nå en voksen mann. Og denne dattersønn av helgenkongen var det nå som var den ivrigste etter å tukte den opprørske kirken. Han for villere frem enn de andre og skrøt av at han var utsett til dette.

Magnus samlet en flokk og gikk til angrep på kirken på en annen måte enn sine forfedre. Han var ikke ute etter selve kirken og dens gods, men forfulgte selve erkebiskopen som han ville til livs for å få en endelig slutt på striden. Biskopen visste hvordan han skulle beskytte seg, men ingen ville hjelpe ham. Da han ble beleiret av hertug Magnus, måtte han flykte i all hemmelighet om natten. I over et halvt år søkte han sikkerhet på sin gård ved Lochtum. Men hertugen fant ham og plyndret Borgen og husholdet. Erkebiskopen krøp da til korset og inngikk en avtale med Magnus. Erkebiskopen måtte gi hertugen mer enn tusen bruk av kirkens gods og mer til. Magnus på sin side forpliktet seg til å uten svik hevde og forsvare kirkens rett til grevskapene i Frisland. Egentlig oppnådde erkebiskopen ikke annet enn at hertugene lot vær å drive ham vekk fra hans bispedømme.

Også på den andre siden av Elben var det i disse dager store opptøyer mot kirkens maktmisbruk. Både kirketro fyrster og kirkens egne ble drept av hedninger. Disse opprørene spredte seg. Slaviske hedninger gikk til angrep på Slesvig og ødela og brant hele byen. Deretter gikk de til angrep på Hamburg. Her ble alle stormarerne drept eller tatt til fange, borgen i Hamburg ble jevnet med jorden og korsene ble hugget i stykker. Dette opprøret ble omtalt som slavernes tredje frafall fra den kristne tro. Først ble de kristnet av Karl den store, så av Otto så av fyrst Gotskalk.

Gotskalk var de vestlige venders fyrste. Han ble nå drept sammen med mange andre kristne i Lenzen. samtidig var det grusomme myrderier og Ratzeburg. Etter å ha brendt Hamburg gikk venderne til angrep på Meklenburg, hvor Gotskalks enke ble pisket og jaget naken bort; hun flyktet med sin sønn Henrik til sin far Svend Estridsøn i Danmark. Den gamle biskopen, Johannes fra Irland, ble mishandlet. Først hugg man av ham hender og føtter. I Rethre ble han gjort til martyr. De kappet hodet av ham og oftet det til Radegast. Kroppen ble kastet på gaten. Bispestolen i Starigard (Oldenburg) sto tom i 84 år etter dette.

Hertug Ordulf tok opp kampen mot slaverne, men kjempet ofte en forgjeves kamp i de tolv årene han levde etter farens død. Han greide aldri å beseire dem, han ble til og med til narr for sine egne folk, fordi han så mange ganger ble slått av hedningene. Butue, Gotskalks sønn fra tidligere ekteskap, søkte makten med støtte fra Ordulf. Venderne var lei av de saksiske skatter og var redd Butue skulle fortsette den linjen og hevne sin far. De tok derfor Kruto til høvding over seg og fordrev Butue som flyktet til sakserne. Ordulfs sønn hertug Magnus hjalp ham med et innfall i Vagirernes land ( Øst-Holstein), og han satte seg fast i Pløn. Han ble der lovet hjelp av de tre nordalbingiske sakserstammer, holsteinerne, sturmarerne og ditmarskerne; men da han trengte denne støtte uteble den ved forræderi; han ble innesluttet av Kruto og ved sult tvunget til å overgi seg med alle sine menn. De etterlatte hustruer i byen ble voldtatt, og da en høybyrdig kvinne ropte på hevn ble de alle nedhugget. Over 600 holsteinerfamilier i naboskapet flyktet til Harzen. Sakserne ønsket å hjelpe, men ble motarbeidet av den tyske keiseren. Henrik den IV inngikk istedet forbund med de hedenske Lutitier.

På denne tiden var det også store og viktige slag i England. Slagene ved Stamford Bridge og Hastings der Harald Hardråde ble drept markerte slutten på vikingetiden. Mange mente at Halleys komet som viste seg påsken dette året hadde varslet alt dette.

1067 - 71 Erkebiskopen benyttet hertugens fornedrelse og arbeidet iherdig for å få tilbake sin tidligere stilling ved hoffet. Ingen midler slapp ut til de fattige på denne tiden og sult og nød herjet i bispedømmet. Erkebiskopen levde i tre år i forvisning før han endelig lykkes etter å ha brukt mange krefter og store gaver fikk han tilbake sin tidligere stilling ved hoffet. Han ble "konsul for syvende gang" og fikk en hovmesterstilling. Nå hadde han fått en posisjon fra hvilken han kunne vise storsinn. Han satte seg fore å gå forsiktig frem så han ikke nok en gang utfordret fyrstene. Først ville han forsone seg med Kølnerbispen, og så med de andre han hadde gjort urett. Mange hevdet at han viste anger på sin tidligere livsførsel etter dette.

Da Svend Estridssøn nå kunne føle at han mangeårige plageånd var borte. Fikk han tid til å løfte spiret. han bygde en mengde kirker og prydet dem for å foredle Gudsdyrkelsen i fedrelandet. Hans var en oppriktig kristen, men hans liv bar ikke synderlig preg av det ellers. Han etterlot seg ingen ekte barn, men hadde et kobbel uekte med forskjellige adelige mødre han hadde tatt til friller. Et kull var Gorm, Harald, Omund og Svend. Et annet var Ubbe og Ole, Nils, Bjørn og Bent. Av bedre utspring var hverken Knud eller Erik eller Syrithe. Svend bestemte seg for å ta sin høyhet i akt og ga frillene avskjed. Istedet giftet han seg med sin kusine, den svenske prinsesse Gyda. Men et giftermål mellom så nære slektninger kunne kirken ikke tillate og det ble mye strid om dette. Saken havnet hos erkebiskopen som nå hadde sete i Hamburg. Adalbert lyser Svend i bann for han store synd. Svend sender det truende svar, at slik en oppblåst tugtemester skulle klappes med stålhansker. Erkebispesetet flyktet til Bremen som lå mindre utsatt til for danskene. Samtidig som sakserhertugene ikke var videre vennlig innstilte til erkebispen. Svend hadde hele tiden hatt et anstrengt forhold til det saksiske erkebispesetet. Svend hadde støttet seg på det engelske, mens sakserne støtet erkerivalen Magnus den gode. Svend hadde til og med gjort et angrep mot Bremerkirken og erkebiskop Bezelin i sin ungdom.

Gyda var imidlertid enke etter Anund Jakob, og hadde også vært han søskenbarn, uten at kirken hadde brydd seg om det. Det var også vanlig i Norden inntal da med giftermål mellom så nære slektninger. Erkebiskopen brukte nok tukten også politisk. Han viste at Svend også hadde betydelig boklig lærdom fra sine opphold i England.

Biskopene hjemme i Danmark får allikevel etterhvert overtalt Svend til å forlate sin kjærlighet.

Når Svend skulle ansette prester så han først og fremst på deres levned ikke på deres boklige lærdom. Han henvendte seg nå direkte til paven og søkte på den måten å gå forbi erkebispen og frigjøre den danske kirke fra Hamburg-Bremens åk.

Adalbert setter straks inn sine mottrekk og avtaler møter med Svend der han ikke sparer på sine gaver.

Adam av Bremen bor en tid hos Svend og på den måten gjør de ham ære ved at hans versjon av datidens historie blir nedtegnet.

Svend er imidlertid bare høflig mot kirken i Bremen fordi han vet han må ha et forholdt til den. Han trengte den tyske keiserens støtte mot Harald hardråde.

1070 Den bayerske hertug Otto von Northeim gjør et mislykket kuppforsøk mot Heinrich den IV. Ottos svigersønn Welf støtter den unge kongen. Han forlater sin hustru og blir samme år som takk for sin lojalitet mot kongen overdratt hertugdømmet Bayern. Han inngår sitt tredje ekteskap med Judith av Flandern.

1071 Det ble holdt et møte mellom keiseren og danskekongen i Lüneburg /Bardewik.Svend Estridssøn ble i dette møtet overtalt av keiser Henrik og erkebiskop Adalberts plan. Han lot seg lokke med å få Holstein og Ditmarsken. I forbindelse med denne alliansen ble man enige om å gripe til våpen mot sakserne. Danskene syntes imidlertid at Danmarks og kong Svends interesse måtte være å rette våpnene mot venderne og ikke de saksiske brødrene. Derfor ble saksertoget stoppet. Svend Estridssøn vendte seg deretter bort fra forbundet med keiseren og satte seg på pave Gregor VII side i Investiturstriden. Samme år ble den første sammensvergelsen mot kong Heinrihk knust. Den hadde medført at hertug Otto av Bayern og Magnus av Sachsen herjet Sachsen i et helt år, men takket være erkebiskopen overga de seg nå endelig til kongen. Kongen ga Otto hertugdømmet til Welf, og erkebiskopen fikk tilbake de kirkelige eiendommer som hertug Magnus hadde hatt.

På juledag ble det holdt et stort festmåltid ved Bispesetet, og hertug Magnus var til stede. De glade festdeltagerne viste sin begeistring høylydt ved festmåltidets slutt. Dette likte erkebiskopen dårlig. Han fikk da kantorene til å istemme en sang. Da legfolket igjen begynte å bråke, lot han istemme "Vi ventet på freden, men den kom ikke." Men da de for tredje gang igjen skrålte over begrene, ble han rasende og befalte at bordet skulle ryddes.

1072 Året etter dør erkebiskop Adalbert. Ordulf Billung, hertug av Sachsen dør også dette året.

Viljalm Erobreren av England angriper skottekongen Malcolm II MacDuncan og tvinger han til å underlegge seg og betale skatter til seg. I løpet av de kommende år slår han ned mange opprør fra både scottene og andre fyrster i England.

Tilbake til slektskrønikens forside

Neste